Som ung hadde jeg i mange år personligheten «fotballgutt». Etter hvert som årene gikk, og det ble tydeligere hvor langt unna jeg var proffdrømmen, ja, til og med en plass på juniorlaget, skjønte jeg at jeg måtte finne på noe annet. Løsningen ble personligheten «musikkinteressert». Jeg kunne dog ikke spille noe instrument. Det nærmeste jeg kom var et tafatt forsøk på å lære klassisk gitar, som aldri førte noe sted. Men å HØRE på musikk, det var jeg god på. Fyttikatta så mye jeg hørte på musikk, trålet internettets bloggete irrganger på jakt etter noe nytt. Helst skulle ingen andre ha hørt om det. Jo mer ukjent og rart, desto bedre.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
