Vi nærmer oss slutten på et tiår, og det er naturlig å se seg tilbake. Morgenbladet strever med å kåre «tiårets Tidsånd – ikke akkurat verdenssjelen til hest» (filosofen Hegels karakteristikk av Napoleon), men en personlighet som har formet tiåret. Det har vært vrient å finne opplagte kandidater, siden desenniet mer enn noe annet har vært preget av en «decline of a Tidsånd». Etterkrigstidens store vi er blitt avløst av et politisk og akademisk establishment som har mistet politisk og moralsk kraft. En krakelerende kultur vil jo neppe trekke til seg sterke, progressive personligheter som ønsker å sette sitt stempel på samfunnsutviklingen.
Feminismen har revitalisert seg sterkt i tiåret, men den har ingen opplagt frontfigur og er sterkt innvevet i de akademiske og mediale maktsfærene. Klimabevegelsen har fått sin Greta Thunberg, men hun må nok vente noen år før hun kan kåres til neste desenniums «Tidsånd».
Da er det lettere å finne en opponent – en anti-tidsånd. Hva med den kanadiske psykolog og profet (?) Jordan Peterson, som har dominert sosiale og usosiale medier, formet en ny kulturdebatt, og fanget millioner av rotløse sjeler med sitt stringente intellekt og sin fundamentale kritikk av nettopp Tidsånden.
Her er et alternativt forslag: Tidsånden er vel kanskje ingen ordentlig ånd eller person, men slett ikke uten personlighet, da den rett som det er kan ta bolig i betydelige og ubetydelige personers skabeloner, infisere høyverdige lærde med ubehagelige personlighetstrekk eller rett og slett besette en hel generasjon med forrykte ideer.
For 15 år siden var man mer skeptisk til ordet: «Begrepet Tidsånd gir ingen mening i samfunnsdebatten i dag. Vi vil være tett på virkeligheten nå. Skriv heller en artikkel om dagliglivet i Bredtvedt kvinnefengsel, da er du mer interessant for oss», sto det i e-posten jeg fikk fra redaktøren i «Samtiden». Denne blatante refusjonen av en artikkel ble et håndgripelig vitnesbyrd om Tidsånden som har preget vår nære fortid: nemlig det postmoderne dannelseskravet om å unngå alt som smakte av «store fortellinger». En av Tidsåndens spesialiteter er imidlertid å produsere umerkelige overganger fra én oppfatning til en ganske annen. Derfor kunne vi cirka ti år seinere lese dette i Morgenbladet: «Fordi spesialisering og differensiering er noe som preger hele samfunnet, trenger vi mer enn noen gang å heve blikket mot de store linjene. Og det er nettopp det vi skal gjøre nå. Hele denne utgaven av avisen er viet jakten på Tidsånden!»
Ok, da trenger vi ikke lenger å spørre om det er meningsfullt å bruke begrepet. Det er likevel underlig at en sånn anakronistisk metafor igjen er blitt en gjenganger i kulturspaltene. Kan vi sammenlikne interessen for Tidsånden med interessen for horoskoper? Vi tror jo ikke på dem, men de gir oss en mulighet til å mene noe om ting vi ellers ikke kan snakke om. For en dannet akademiker vil berøringsangsten handle om «forenklinger av komplekse virkeligheter». Det er jo vanlig å tenke seg at Tidsånden kommer til syne i store tidsspenn, for eksempel i form av en tenkemåte som dominerer en epoke. Andre vil være mer pragmatiske og peke på at det fins mange tidsånder, at de lever side om side, avhengig av sted, perspektiv og interesseområde. I kunstens verden kan Tidsånden favorisere forskjellige typer talent, avhengig av hvilken tidsperiode man lever i. Jeg tror Tidsåndens tiltrekningskraft uansett handler om dette: Den er bakgrunnen for det vi ser og måten vi ser det på. Derfor er den vanskelig å få øye på, men fritt fram for å definere.
Det var Johan Gottfried Herder som lanserte Zeitgeistbegrepet midt på 1700-tallet. Herders Tidsånd er ganske forskjellig fra Hegels kvasi-guddommelige Verdensånd, men det er uansett romantikkens aura som omkranser metaforen: «I historien gis der kun to virkelige verdensundere, det er Tidsånden med sine eventyrlige kraftkilder og geniet med dets magiske innflytelse», skrev Egon Friedell i sin fantastiske Kulturgeschichte der Neuzeit, for cirka hundre år siden. For Friedell var kulturen, samfunnet og tidsepokene levende organismer som fødes, vokser og dør.
«Samtiden trer fram som et børsnotert karneval»
Når perspektiveneblir lange nok, kan historiens mønstre tre fram og gjøre individer og nasjoner til statister. Vi kan ikke annet enn å forundres over «Tidsåndens kraft» når vi betrakter enkelte veiskiller i kulturens historie. Det ligger eksempelvis en voldsom kulturell energi midt i tusenåret før vår tidsregning som frambrakte Buddha og Konfusius, pluss Zarathustra og Jeremias. Her har det vært et mangfold av uoverskuelige krefter i sving som ble forent i en eksplosiv, åndelig dynamikk. Brennstoffet til den skapende kraften er ikke et konstant energireservoar, ville Friedell ha sagt. Kraftfeltet og retningssansen kun er tilgjengelig når Tidsånden legger forholdene til rette, bereder veien.
Men Tidsånden måtte etter hvert gi avkall på sin rolle som metafysisk og formålsrettet drivkraft. I dag tror ingen lenger på et kraftreservoar som gir geniet carte blanche til å forandre verden. Vi har forkastet alle framskrittsparolene og oppdaget dype retningsgivere i språket og andre mentale strukturer. Det er de globale dystopiene som dominerer framtidsutsiktene våre nå. Samtiden trer mer og mer fram som et børsnotert karneval som regjeres av fake news, mote og en nihilistisk underholdningsindustri.
Johan Wolfgang von Goethe skrev i sin tid om «tidens hester som piskes av ånder vi ikke ser.» Mange tenker at Tidsånden er noe man «bør være i takt med», men det er nok mer fruktbart å forstå Tidsånden i lys av de kreftene som påvirker oss uten at vi er klar over det. Forfatteren Dag Solstad gjør en nyttig presisering når han skriver at Tidsånden er «det som er skjult for den som er en fange av den». Tidsånden «formaterer oss»; den vil at vi skal tilpasse oss enhver tids rådende enighet.
Da den rumenske kraftfilosofen Slavoj Zizek ble intervjuet på Litteraturhuset i Oslo for noen år siden fyrte han av følgende salve som fikk publikum til å skvette: «En fattig mann i Kongo ville når som helst ha solgt sin mor og søster til slaveri hvis han fikk sjansen til å leve like godt som en palestiner på Vestbredden. Men lidelsene i Kongo hører vi lite eller ingenting om». Det var overraskende at Zizek, som selvoppnevnt «lefty», kritiserte en av Vestens fremste fromhetsmarkører, Palestina. Men det Zizek ville, var å illustrere sitt hovedpoeng: «Jeg ville helst ha forbudt all politisk korrekthet», svarte han da han ble bedt om å bidra med et konkret tiltak mot Vestens kulturpolitiske utfordringer. Som så ofte ved slike akademiske stjerneopptredener, ble noens hysteriske latterutbrudd (når filosofen trakterte sine anekdotiske kvantesprang), megetsigende hodenikking, og den generelle religiøse mottakeligheten blant publikum en bekreftelse på gjestens kritiske poeng: Lydhørhet og lydighet i autoriteters nærvær kan produsere slående selvbedrag. Ja, er det ikke denne overdrevne imøtekommenheten overfor autoriteter som skaper grobunnen for alle slags motesvingninger i den akademiske verden?
I Norge forbinder vi gjerne de mentale brytningene i kulturen med generasjoner som avløser hverandre. Den norske sosiologen Gunnar Aakvaag mener å finne Tidsånden i «Gerhardsen-generasjonen» som ble etterfulgt av «Sekstiåtterne». Sin egen generasjon – de som ble født på 70-80-tallet – karakteriserer han som «generasjon lydighet» i motsetning til sekstiåtterne som vi må tro representerte «generasjon ulydighet». Her tror jeg imidlertid at Aakvaag tar grundig feil. Det sterke ideologiske engasjementet, «vekkelsen» på 70-tallet, var preget av massiv dogmetro, kollektiv underkastelse og lydighetsmarkeringer. På overflaten opprørsk, men i sin kjerne sterkt autoritær og ufri. Derfor er det neppe lydighet-ulydighet som skiller disse generasjonene fra hverandre. Kanskje tvert imot: Lydigheten er selve motoren i all kollektiv konsensus. Det er antagelig graden av lydighet eller kollektiv disiplinering som avgjør hvor gjennomgripende eller betydningsfull en Tidsånd kan bli.
Jeg tror at evolusjonsteorien har noe viktig å bidra med her: Under den rasjonelle overflaten som består av politikk, moral, ideologi, sosiale grenseoppganger osv. skjuler det seg en driftsmessig kjerne. Denne kjernen styres av «Det Naturlige Utvalget» som regjerer etter sitt realitetsprinsipp tilpasning – prinsippet om den minste motstands vei. Tidsånden er vel i ytterste konsekvens en manifestasjon av naturen i kulturen. Religion og klasseidentitet, diskurs og ny dannelse skapes og opprettholdes gjennom en friksjonsløs aksept av dominerende tendenser. Begjæret etter forandring kan også påvirkes av tilpasningsinstinktet. Det moderne forbrukersamfunnets overgivelse til stadig nye idealer og smaksdommere blottlegger en slags kollektiv enveis-retningsløshet – en naturgitt tendens som stimuleres av kapitalismens globale dominans.
I Aakvaags analyse representerer dagens dominerende generasjonstrend en «naturalistisk kulturrevolusjon». Han peker på friheten til å leve ut sine naturlige tilbøyeligheter i det liberale velferdssamfunnet, men tenker selvfølgelig også på vitenskapene biologi og genetikk som er blitt nye premissgivere i debatten om mennesket i samfunnet. Jeg vil legge til: Også fysikerne befinner seg nå på det som før var filosofiens enemerker. En av de unge forskerne ved Cern sa det slik i en TV-dokumentar: «Fysikken kan svare på en mer praktisk og konkret måte enn filosofien».
Dermed er P.C. Snow’s berømte appell om å bygge ned kløften mellom humanoria og naturvitenskap, «de to kulturer», avløst av en større ambisjon fra naturviterne: nemlig ønsket om å naturalisere våre eksistensielle problemstillinger og gi vitenskapelige svar. Vi har beveger oss inn i en nypositivistisk æra, samtidig som kulturen syder av alternative terapier og søken etter en åndelig sammenheng i tilværelsen. Det ser ut til at Tidsånden spiller på flere hester på en gang, eller også har vanskeligheter med å bestemme seg. Eller at det faktisk fins flere Tidsånder – hver etter sitt slag.
Inspirert av Hegels dialektiske filosofi, har mange beskrevet kulturhistorien som en gjentagende konformitets- og irritasjonsprosess. Det er en diagnose som er lett å forstå med hensyn til brytningen mellom generasjonene. I Norge fikk for eksempel de sosialkonstruktivistiske tesene som preger sekstiåtterne, etter hvert så sterke parodiske trekk at de var lette å gjøre narr av for noen som ikke behøvde å være redde for jobbene sine. En ny generasjon sto allerede klar til å ta stafettpinnen, godt utstyrt med ammunisjon fra toneangivende forskere som Pinker, Hawkins, Wilson og Gray. Og Tidsånden snudde tvert; nesten like fort som folkestemningen på torget i Bucuresti da Ceausescu mistet grepet.
I løpet av noen hektiske Hjernevask-uker i NRK, ble et akademisk hegemoni som ingen før hadde turt å opponere mot, forvandlet til en absurd teoretisk konstruksjon som «de nye rettferdige» kunne harselere over. Og plutselig var nye dogmer under oppseiling: Mens det gamle kulturskapte herrefolket måtte tåle fornedrende personangrep i avisene, ble begrepet evolusjonspsykologi å lese på ivrige lepper. Journalistene måtte skaffe seg nye psykologieksperter som ikke nøyde seg med å påpeke generelle tendenser i menneskenaturen, men helst ville vise til en fullstendig katalog der alt vi gjør og tenker har opphav i spesifikke instinkter formet i menneskets urtid.
Den naturalistiske vendingen rommer antagelig mer enn den biologiske dominansen i vår nye viten om mennesket: Kapitalismens råhet møter mindre motstand enn før. Markedet er den nye naturen, aldersfascismen er dominerende i arbeidslivet, og «jøden» er igjen tilbake som naturens krapyl. Ikke minst holder underholdningsindustrien seg med en sosialdarwinistisk filosofi i realityshows der «vinneren tar alt» mens taperne må gjennomgå grenseløse nedverdigelser for å underholde oss. Trolig vil den naturalistiske revolusjonen bli vel så dominant i kulturen som miljøforklaringene jeg har vokst opp med. Siden evolusjonsideen nå omfatter både universets, biologiens og kulturens dynamikk, blir pretensjonene universelle, det vil si at de nærmer seg religionens domene. Da kan Tidsånden tre fram i sin fulle skrud og NRK kan sende «Folkeopplysningen» istedenfor andakten på søndager.
Tilsynelatende kan det virke paradoksalt å trekke fram tilpasningsinstinktet som en betydelig drivkraft i kulturen og samtidig kritisere naturalismens ekspansive frammarsj. Men paradokset illustrerer et viktig poeng: Det er ikke de nye erkjennelsene, de nysgjerrige tankepionerene eller djerve utfordrere av gamle dogmer som skaper ny definisjonsmakt og trange kår for friheten. Dogmer og hegemonier oppstår gradvis og umerkelig. Enhver institusjonalisering og «naturalisering» av nye sannheter skaper usunne interessesfærer og mulighet for kontroll og dominans. Konsensuspress skaper sosial gravitasjon, og det er i dette gravitasjonsfeltet at Tidsånden blir til og spiller seg ut. Den overeksponerer spesielle resonnementer og gir ideene autoritære trekk, men kamuflerer seg alltid i dannelsens gevanter. I Tidsåndens «mørningsprosesser» blir god vilje raskt til lønnsomme positurer. Store og små fortellinger om nestekjærlighet og emansipasjon kan ganske umerkelig bli til usanne og undertrykkende dogmer. Det er fordi Tidsånden omskaper det nye og livsdugelige til noe som er friksjonsløst og strømlinjeformet.
Ok, Tidsånden skaper fellesskap av ufrihet; men hvis du vet å utnytte ufrihetens retning, eller rett og slett lar deg oppsluke av Tidsåndens overveldende kraft, kan du nå langt i politikken, bli en vellykket kunstner eller rett og slett ende opp som et usigelig harmonisk menneske. Det er da noe.