Vi som ikke reiste

Jeg er en av dem som aldri la ut på noen klassereise. Som ikke trengte det. Som allerede var der, ved endestasjonen. Eller som kanskje bare reiste et stykke, for så å vende tilbake. Se seg rundt, smake på det, føle på det, tenke på det. For så å spørre seg sjøl. Er det her jeg hører til? Er dette et fornuftig sted å bli resten av livet? Er det særlig klokt av et menneske med masse talenter å fortsette å tilhøre arbeiderklassen? Tilhøre dem som må gjøre en hel masse med nevene for å få en inntekt å leve av? En klasse der flere må pensjonere seg tidlig, blir ufør tidlig, har større sjanse for å skade seg på jobb enn andre? En klasse som ikke lenger blir omtalt med respekt. Som ikke lenger sier: «Jeg tilhører arbeiderklassen og er stolt av det».