Nok en gang ventes Narendra Modi å vinne det indiske nasjonalvalget. Valgdagsmålingene som ble offentliggjort på søndag tyder på et enda sterkere brakvalg enn sist.
Slik så det ikke ut for bare noen måneder siden. I forkant av terrorangrepet i Kashmir i februar trodde mange India-kjennere at Modis popularitet var i ferd med å glippe. De henviste til hans passivitet da kirker ble ramponert og muslimer ble lynsjet. De hevdet også at hans økonomiske politikk hadde vist seg mer fordelaktig for næringslivsfolk enn for arbeidsfolk og bønder.
Under et opphold i Indias nest fattigste delstat Uttar Pradesh i april så jeg det siste ved selvsyn. Som sosialantropolog har jeg forsket her i over 25 år. Siden 2013 har jeg fordypet meg i religiøs åpenhet blant arbeiderklassehinduer, og mange i denne kategorien har jeg kjent siden prosjektstart. Deres hverdag er langt fra blitt bedre etter at Modi kom til makten. Kanskje snarere tvert imot.
En av mine bekjente ønsket meg velkommen med én fortann mindre enn før. Han har ikke råd til annen tannlegebehandling enn trekking. En annen sliter fortsatt med hissig utslett på hender og føtter. Skjønt hun tidvis går til lege, har hun sjelden råd til tabletter eller kløedempende salve, som begge må tas daglig for å gi særlig effekt.
En tredje er enda verre stilt. Han ble arbeidsledig for noen år siden og er nå henvist til det ene korttidsoppdraget etter det andre mens kona har måttet flytte til hovedstaden for å arbeide som hushjelp. Den tiårige datteren har de måttet sende til slektninger på landet, og etter mange avbrudd i skolegangen, er den nå over for godt.
I et forsøk på å bekjempe den svarte økonomien gjorde Modi-regjeringen i 2017 alle 500- og 1000-rupisedler ugyldige over natten. Men det var kontantøkonomien som ble hardest rammet. Mange arbeidsgivere greide plutselig ikke å skaffe penger til å betale sine ansatte. Butikkene mistet kunder. Ferske jordbruksprodukter forble utsolgt. Den planlagte overgangen til kortbetaling har milelangt igjen.
I januar sprakk dessuten nyheten om at arbeidsledigheten var på sitt høyeste på 45 år. Mange trodde at dette ville bli siste spiker i Modi-regimets kiste. Riktignok klarte regjeringspartiet å gjenreise mye av populariteten etter håndteringen av terrorangrepet av Kashmir. Men at Modi skulle forbli så populær selv blant mange som led under hans økonomiske politikk, var en øyeåpner for mange.
Da Modi kom til makten i 2014, lovet han gode dager (acche din) til hele befolkningen. «Sammen med alle, utvikling for alle», var hans fremste valgmotto. Med dette i bakhodet skulle man kanskje tro at folk som mine indiske bekjente ville følt seg sveket.
Men tvert imot. Akkurat som Frp-velgere i Norge og Trump-velgere i USA heier fram politikere som motarbeider deres økonomiske interesser ved å skape et mer usikkert arbeidsliv, gjør mange arbeiderklassehinduer det samme. Under oppholdet i april benyttet jeg derfor anledningen til å prøve å forstå hvorfor hinduer på randen av fattigdom er så begeistret for Modi. Særlig tre argumenter gikk ofte igjen.
Slik mange avmine hindubekjente ser det, mistet India store territorier til Pakistan ved frigjøringen i 1947. Derfor betrakter de alle selvstendighetsbevegelser med dyp skepsis enten de befinner seg i Punjab (der flertallet er sikher), Kashmir (som har muslimsk flertall) eller andre deler av landet. Politiske tiltak som kan øke hinduandelen i delstater der hinduer er i mindretall eller bare har svak majoritet, støtter de helhjertet opp om.
Ikke minst gjelder dette Kashmir. Modis parti har lenge arbeidet for å oppheve grunnlovsparagrafen om delstatens autonomi. Dette blant annet fordi den gjør det umulig å oppheve en gammel statutt om at retten til å kjøpe eiendom i Kashmir skal forbeholdes kashmirere. Hensikten var å beskytte delstatens særegne språk og kultur, ikke minst for de nomadiske gruppene. Når bare Modi klarer å få opphevet denne paragrafen, sier mine bekjente, vil hinduer fra hele landet strømme til for å bygge ut turistindustrien. Slik vil den religiøse demografien endre seg helt av seg selv, slik at faren for balkanisering reduseres. Kashmirs særegne kultur vet de for lite om til å verdsette.
Terrorangrepet i Kashmir vekket også minner om tidligere terrorangrep i landet, minner som kan ha blitt ytterligere forsterket etter angrepene i New Zealand og Sri Lanka. Regjeringspartiets harde linje mot mistenkte terrorister hilses derfor velkommen uansett hvor mange uskyldige som rammes.
For mine bekjente er det viktigere med et selvbevisst, risikofritt og intakt moderland enn med en trygg privatøkonomi, og de er hellig overbevist om at Modi er den beste garantisten for å trygge Indias framtid.
Selv om mine indiske venner verken hadde råd til tannlegebehandling, medisiner eller løpende utgifter utover det mest nødvendige, framholdt de ofte hvor mange andre ting som hadde blitt bedre i løpet av Modis regjeringsperiode.
Én var strømtilførselen. Så sent som i 2014 kunne strømmen være borte i opptil tolv timer daglig i denne delstaten. Årsaken var kraftmangel. For å holde liv i økonomien, prioriterte delstatsmyndighetene industridrift framfor strøm til privathjem og butikker. Foruten hyppig mørklegging, sluttet også takviftene å virke, noe som kunne gjøre livet temmelig klamt og ubehagelig i den lange varmeperioden.
Middelklassen og handelsstanden kunne kompensere for strømmangelen, på 1990-tallet med dieseldrevne generatorer som innhyllet gatene i motordur og svart røyk, og fra 2000-tallet av med strømlagring på bilbatterier. De svakerestilte befolkningsgruppene måtte derimot klare seg uten strøm. Derfor er det særlig de som setter størst pris på at Indias kraftmangel nå er mindre prekær enn før.
Slike forbedringer kan det være vanskelig å registrere fra luftkondisjonerte kontorer i New Delhi eller Mumbai. Men for mine hindubekjente utgjør strømstabilitet en essensiell forbedring, og mange er derfor dypt takknemlige for Modis satsing på infrastruktur.
Veinettet er også betydelig oppgradert. Riktignok er det få av mine bekjente som eier biler, så de merker lite til den storstilte motorveibyggingen. Men mange av dem bruker sykler, mopeder eller sågar motorsykler til å reise på arbeid, hvis de har det. For dem ligger forbedringen i lokal trafikkflyt. For bare fem år siden var hovedkryssene i utkanten av byene ofte blokkert av kilometerlange køer av tungtransport som sto i tutende stampe mot hverandre i timevis. Lyskryss fantes ikke og trafikkpoliti dukket bare opp unntaksvis. De siste årene er det imidlertid bygget flerplanskryss etter flerplanskryss, noe som er i ferd med å gjøre de mest massive trafikkorkene til historie.
Dette verdsetter mine bekjente sterkt. Selv om mange av de infrastrukturelle forbedringene de trekker fram vel så mye skyldes delstatsmyndighetenes og tidligere regjeringers satsinger, gir de utelukkende æren til Modi.
Det hendte at jeg utfordret dem. Er det virkelig Modi som står bak alt som er bra? kunne jeg spørre. Selvfølgelig, svarte de alltid. Det er jo han som er landets øverste leder. De som eide smarttelefoner la gjerne til at det hadde de også sett på WhatsApp.
WhatsApp er en kommunikasjonsapp som fungerer som en krysning mellom Facebook, Messenger og Instagram. Man kan enkelt sende hverandre beskjeder på alskens språk og alfabeter, gjerne iblandet lydopptak, musikkfiler, bildemeldinger eller små videosnutter. Man kan også lage grupper på inntil 256 personer slik at man kan sende meldinger til mange på én gang. Billige kinesiske smarttelefoner, et voksende bruktmarked og mobile internettpakker som er så billige at de nesten er gratis, har gjort WhatsApp til landets desidert mest utbredte sosiale medium, selv blant lavlønnsgrupper.
Modis parti var raskt ute med å bruke WhatsApp i sin politiske kommunikasjon. Hans kommunikasjonsstrategi har lenge vært å adressere folket direkte, uten mediering fra journalister. For eksempel har Modi helt siden 2014 hatt et eget månedlig radioprogram, Mann Ki Baat. Som mange andre politikere nå for tiden er han også aktiv på Twitter og Facebook.
Under valgkampen var det derfor aldri aktuelt med noen partilederdebatt. Ei heller med kritiske intervjuer. Et fjernsynsintervju utført av stjerneskuespilleren Akshay Kumar (blant annet kjent for filmen «Toalett – en kjærlighetshistorie» fra 2017) endte opp som en koseprat med avtalte spørsmål. Foruten politiske massemøter landet over, var det derfor sosiale medier som ble regjeringspartiets foretrukne kommunikasjonsform under valgkampen – og da særlig WhatsApp.
Et storstilt teamarbeid av regjeringsvennlige datanerder produserte politiske meldinger i rasende fart og sirkulerte dem til så mange mennesker og grupper som mulig. Flere av mine bekjente forteller at de får et 20-talls politiske meldinger om dagen. De ble utsatt for et jevnt bombardement av politisk propaganda bestående av bilder, tekst og videosnutter. Opposisjonspartienes forsøk på å ta opp konkurransen på sosiale medier har vært fånyttes.
Skjønt enkeltsakene varierte, var hovedbudskapet i propagandaen tydelig: Alt som går bra, er Modis fortjeneste, mens alt som er gått galt skyldes Kongresspartiet, Gandhi-familien eller Indias første statsminister Jawaharlal Nehru. Religiøse minoriteter kan man ikke omtale for negativt uten å komme på kant med straffeloven, men mye kunne likevel sies mellom linjene eller med visuelle hentydninger.
Ofte inneholdt meldingene solide doser humor og ironi, slik vi også har sett i den amerikanske alt-right-bevegelsen. Slik ufarliggjøres det politiske budskapet, mottakeren ler – og trykker «videresend» i ren begeistring. Selv indere på randen av fattigdom er nå en del av kommunikasjonskretsløpet som smarttelefonene har muliggjort.
Arbeiderklassehinduene jeg har best kontakt med utgjør bare noen håndfuller av flere hundre millioner. Uttar Pradesh er bare én av 29 delstater. Men det er den desidert mest folketallige av dem, som sender flere representanter til parlamentet enn noen annen delstat. En tommelfingerregel i indisk politikk har derfor lenge vært at indiske valg «avgjøres» i Uttar Pradesh. Hvorvidt dette holder stikk også i år, vet vi ikke før valgresultatet foreligger på torsdag.
Det som er åpenbart, uansett hvem som vinner valget, er nytten av å låne å låne et oppriktig øre til ulike befolkningsgrupper for å forstå hva som er mest betydningsfullt for dem. Bare slik kan vi forstå hvorfor folk kan stemme på tvers av sine økonomiske interesser og gjøre spådommene fra politiske analytikere til skamme.