Annie Ernaux

#fff

Hvor skal jeg begynne? Det spørsmålet har jeg stilt meg utallige ganger foran det blanke arket. Som om jeg måtte finne den ene setningen som ville gjøre det mulig for meg å komme inn i skrivingen, og som plutselig ville rydde all tvil av veien. En slags nøkkel. I dag overmannes jeg av det samme behovet når jeg står overfor en situasjon som fantasien min – etter den første forbløffelsen, «er det virkelig meg dette hender?» – fremstiller som stadig mer skrekkinngytende. Finne den setningen som vil gi meg friheten og styrken til å snakke uten å skjelve her hvor dere har bedt meg i kveld.

Denne setningen trenger jeg ikke å lete lenge etter. Den dukker opp. I all sin klarhet og voldsomhet. Konsis. Ubestridelig. Den ble skrevet for seksti år siden i dagboken min. 

 Den var et ekko av Rimbauds rop: «Jeg er fra evig tid av ussel ætt.» Jeg var tjueto. Jeg studerte litteratur ved et universitet i ­provinsen, der jeg gikk sammen med jenter og gutter som stort sett tilhørte det lokale borgerskapet. I mitt hovmod og min naivitet trodde jeg at det å skrive bøker og bli forfatter når man kom fra en slekt bestående av jordløse bønder, arbeidere og butikkeiere, folk som ble foraktet for sin oppførsel, sin dialekt, sin manglende dannelse, ville være tilstrekkelig for å bøte på den sosiale uretten de var født inn i. At en individuell seier kunne viske ut århundrer med undertrykkelse og fattigdom – en illusjon som skolen, på grunn av de gode resultatene mine, allerede hadde gitt næring til. På hvilken måte skulle min personlige realisering kunne veie det minste opp for ydmykelsene og krenkelsene de var blitt utsatt for? Det spørsmålet stilte jeg meg ikke. Det fantes noen forhold som kunne unnskylde det.

 å lese, ble bøkene følgesvennene mine og lesing en selvfølgelig beskjeftigelse på fritiden. Denne interessen ble oppmuntret av en mor som selv slukte romaner mellom to kunder i butikken, og som heller ville at jeg skulle lese enn sy og strikke. At bøker var dyre, og at den religiøse skolen min betraktet dem med mistenksomhet, gjorde dem enda mer attråverdige. «Don Quijote», «Gullivers reiser», «Jane Eyre», brødrene Grimms og H.C. Andersens eventyr, «David Copperfield», «Tatt av vinden», senere «De elendige», «Vredens druer», «Kvalmen», «Den fremmede»: Det var tilfeldighetene snarere enn skolens befalinger som styrte hva jeg leste.

Avgjørelsen om å studere litteratur var en avgjørelse om å bli værende i litteraturen, som var blitt en verdi hevet over alle andre verdier, ja en levemåte som fikk meg til å se meg selv i en roman av Gustave Flaubert eller Virginia Woolf og leve fullt og helt i den. Et slags kontinent jeg ubevisst oppfattet som en motsetning til miljøet jeg kom fra. Og skriving betraktet jeg bare som en mulighet til å omskape virkeligheten.

Det var ikke refusjonen av den første romanen min hos to eller tre forlag – en roman som ikke kan berømmes for annet enn forsøket på å finne en ny form – som la en demper på ønskene mine og hovmodet mitt. Det var de situasjonene i livet der forskjellen mellom det å være kvinne og det å være mann gjorde seg gjeldende med hele sin tyngde, i et samfunn der rollene ble tildelt etter kjønn, prevensjon var forbudt og svangerskapsavbrudd en forbrytelse. Med mann og to barn, lærerjobb og det praktiske ansvaret for familien fjernet jeg meg fra skrivingen og løftet om å hevne min ætt for hver dag som gikk. Jeg kunne ikke lese lignelsen «Foran loven» i Franz Kafkas «Prosessen» uten å se den som en fremstilling av min egen skjebne: å dø uten å ha gått gjennom den døren som var bestemt bare for meg, boken bare jeg kunne skrive.

 ikke tatt høyde for tilfeldighetene i privatlivet og i historien. En far som døde tre dager etter at jeg var kommet hjem på ferie, en lærerjobb i klasser der elevenes arbeiderbakgrunn minnet om min egen, verdensomspennende protestbevegelser: Alt dette brakte meg, via uventede veier som sto i kontakt med den verdenen jeg kom fra, tilbake til min «ætt», og gjorde at skrivelysten tvang seg frem som en hemmelig og ubetinget nødvendighet. Nå dreide deg seg ikke lenger om å hengi seg til å «skrive om ingenting», denne illusjonen jeg hadde i tjueårene, men om å fordype seg i det uutsigelige som ligger i en undertrykt erindring, og kaste lys over levesettet til mine egne. Skrive for å forstå hva det var i meg og utenfor meg som fikk meg til å fjerne meg fra røttene mine.

Ingen valg er selvfølgelige når man skriver. Men de som har innvandret og ikke lenger snakker foreldrenes språk, og de som har klassereist og ikke lenger snakker helt det samme språket, bruker andre ord når de tenker om seg selv og uttrykker seg, og de møter flere hindre. Et dilemma. For de merker at det er vanskelig, ja umulig, å bruke språket de har tilegnet seg, det dominerende språket de har lært seg å mestre, og som de beundrer i litterære verk, for å skrive om alt som angår verdenen de kommer fra, denne første verdenen som består av sanseinntrykk og ord som skildrer hverdagslivet, arbeidet, plassen man har i samfunnet. På den ene siden finnes språket de lærte å benevne ting med, og dets brutalitet og tausheter, for eksempel den som skildres i møtet mellom mor og sønn i Albert Camus’ vakre tekst ‘Mellom ja og nei’. På den andre, forbilder i form av verkene de beundrer og har internalisert, verkene som først åpnet verden for dem, som de føler at de kan takke for opprykket i samfunnet, og som de til og med ofte betrakter som sitt sanne hjemland.

Mitt rommet Flaubert, Proust, Virginia Woolf: Da jeg skulle begynne å skrive igjen, var de overhodet ikke til hjelp. Jeg måtte bryte med tanken om å skrive «fint», om å lage vakre setninger – dem jeg lærte bort til elevene mine – for å grave frem, stille ut og forstå det såret som løp tvers gjennom meg. Det som instinktivt dukket opp, var et buldrende språk fylt av raseri og hån, sågar av grovheter, et overdrivelsenes språk, et opprørsk språk, et slikt som gjerne brukes av de ydmykede og krenkede som den eneste mulige responsen på minnet om forakten, om skammen og om skammen over skammen.

Veldig raskt fremsto det også som en selvfølge for meg – i den grad at jeg ikke kunne se for meg et annet utgangspunkt – å forankre fortellingen om klassesåret mitt i situasjonen jeg hadde havnet i som student, den opprørende situasjonen som den franske staten fortsatt tvang kvinner inn i: å måtte ty til illegal abort hos en klok kone. Og jeg ville beskrive alt som hadde hendt jentekroppen min: oppdage nytelsen, få mensen. Jeg var ikke klar over det da, men i denne første boken, som kom ut i 1974, var altså hele feltet jeg skulle skrive innenfor, definert, et felt som på én gang var sosialt og feministisk. Det å hevne min ætt og det å hevne mitt kjønn var fra da av ett og det samme.

Det å hevne min ætt og det å hevne mitt kjønn var fra da av ett og det samme.
På noen tidspunkter i historien er det ikke på sin plass å tie.

Der  frigjøring kan skje

Sandra Lillebø

Forfatterskapet til Ernaux, skriver seg inn i en selvbiografisk tradisjon, men favner om menneskelivet i sin alminnelighet. Det handler om sosial klasse, om kjønn og om kultur, men også om det aller mest intime. Ernaux fikk Nobelprisen i litteratur i 2022, og er blitt en av vår samtids mest leste og feirede forfattere.

Sandra Lillebø er forfatter, journalist og kritiker. Hun har møtt og intervjuet Ernaux ved flere anledninger, og en av de i Norge som kjenner forfatterskapet aller best. Lillebø debuterte som forfatter i 2011, og ga i 2020 ut den kritikerroste romanen Tingenes tilstand.