Bjørn S. Kristiansen

Jo Skårderud

Anne Kari Hinna

#fff

Hva betyr det for norsk sikkerhet at Europa forsvinner ut av lista over USAs sikkerhetspolitiske prioriteringer?

For det første er vi er mer utsatt enn før, ifølge en rekke forskere Klassekampen har snakket med.

– Vi er veldig sårbare. Hele Norges forsvars- og sikkerhetspolitikk er bygd opp rundt at USA skal komme oss til unnsetning, sier professor Torunn Laugen Haaland ved Institutt for forsvarsstudier.

I tillegg er det et utstrakt, bilateralt sikkerhetssamarbeid mellom landene. Det er tett innenfor alle forsvarsgreiner, påpeker Haaland.

Her er noen av områdene hvor Norge lener seg tett på USA militært:

F-35-kampfly: Norges luftflåte på 52 F-35-kampfly kommer fra USA. Norge er avhengig av samarbeid med USA for trening, vedlikehold og oppdateringer av flyene.

P-8 Poseidon maritime patruljefly: Brukes til overvåking av havområdene, spesielt russiske ubåter i Nord-Atlanteren. Dette er et amerikansk system.

Luftvern: Viktige deler av det norske luftvernsystemet forsynes av USA, både i form av «bakke til luft» missiler og «luft til luft»-missiler. Forsvaret vurderer også kjøp av amerikanske «Patriot»-systemer til langtrekkende luftvern.

Vi vet ikke hvor det går, og nå ser det veldig dramatisk ut.

Norge blir mer sårbart

Norge kan ikke fortsette å dilte etter USA for at de skal hjelpe oss i ei framtidig knipe, mener forsker Julie Wilhelmsen.

– Vi er i ferd med å legge bak oss den første uka i den andre presidentperioden til Donald Trump. Hvordan vil du oppsummere dagene?

– Jeg vil si at forutanelsen om at «Trump 2» kommer til å innebære mer radikale endringer enn vi hadde forestilt oss, har slått til. Og vi kan alle sitte og se på innsettelsesseremonien og bli skremt. Men hvis en skal forsøke å holde hodet kaldt, er det i hvert fall noen premisser for måten vi – og politikerne – har snakket om Norge og det vestlige fellesskapet siden Russlands invasjon av Ukraina i 2022, som synes å ha blitt helt irrelevant. I en artikkel jeg skrev i januar, trakk jeg fram to ting: Det ene er at Vesten er beskyttet av den regelbaserte orden, og det andre er at Norges politikk bør legges i samme spor som våre «likesinnedes». Etter å ha hørt talen til Trump under innsettelsesseremonien og sett alle hans presidentordrer den første dagen, er det helt klart at det representerer en nedbryting av den regelbaserte orden. Og begrepet «likesinnede» høres nå helt absurd ut.

– I teksten fra tidligere i januar stilte du spørsmålet om Norges utenrikspolitikk i for stor grad har vært opptatt av at vi skal holde oss inne med våre allierte, i stedet for at vi utformer klok politikk og søker samarbeid ut fra det. Hvordan ser en alternativ norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk ut?

– Kanskje må man våge å gå tilbake til skrivebordet – definere tydelig hva som er viktigst for Norge å bevare. Det er et godt styresett, demokrati, sikkerhet og trygghet, som økonomien vår selvfølgelig også må støtte opp under. Vi må ta utgangspunkt i våre grunnleggende interesser, men også frigjøre oss litt fra det som har vært svaret på hvordan vi sikrer et godt styresett og sikkerhet. De siste 20 årene, og her kommer den liberale internasjonalismen inn, har dreid seg om å spre gode verdier til resten av verden. Jeg jobber med autokratiske stater, og de gangene man virkelig får til å spre demokratiske verdier og menneskerettigheter, er når man kan lyse med et godt eksempel. I dagens situasjon, må vi innse, er det ikke bare det at politikken med å spre demokratiske verdier ikke har vært så vellykket – vi ser mer autokratisering. I tillegg må vi være helt realistiske om at blant våre allierte, som vi kaller likesinnede, er disse verdiene under press.

– Å holde oss inne med våre allierte – er ikke det en skjebne som et bitte lite land, attpåtil med grense mot Russland, må avfinne seg med?

– Da må vi tilbake til poenget med å fokusere på sak og metode. Det er fatalt å skulle holde seg inne med en stor alliert, hvis den store alliertes prosjekt er ekstremt konfliktdrivende og helt feil ut fra våre normer og verdier. Nettopp ordet 

 er problematisk. For også likesinnede kan føre dårlig politikk. Jeg har hørt en del utenrikspolitikere si at Norge i en konflikt ikke nødvendigvis trenger å være på en parts side, men må beholde en nøytral posisjon for å kunne bidra til forhandlinger for å bilegge konflikten. Men hva om USA har bestemt seg for at forhandling ikke er i deres interesse? Det har gått for langt i retning av en investeringspolitikk, der vi bare skal følge USA slik at USA kommer oss til unnsetning. Og det er slett ikke sikkert at vi har måttet føre en slik investeringspolitikk heller. USA har ofte trengt at Norge spiller en annen rolle enn de selv og ville sannsynligvis tålt intern uenighet. Og nå, med Trump, er det enda tydeligere at vi ikke bare kan følge etter.

– Du mener at det ikke finnes garantier for at USA beholder en gjenkjennelig funksjon i verdenspolitikken, ei heller at demokratier, som USA, forblir nettopp det. Hva er det mulig å se for seg av endringer i USA som kan få betydning for Norge?

– Det snakkes mye om skillet mellom demokrati på den ene sida, og autokrati og diktatur på den andre, og at demokratier vil forbli demokratier. For det første må amerikanerne kjempe for sitt eget demokrati, som helt åpenbart kommer til å ha store utfordringer. Tilliten som er nødvendig i et fungerende demokrati, enighet og respekt for spillereglene, alt dette er truet under Trump. Men det viktige – og vanskelige – er at verden er så sammenvevd. Påvirkningen er så stor, ikke minst gjennom at ting som blir tillatt og greit i USA, veldig fort blir tillatt og greit også her i Norge. Vi må tenke klokt om hvordan vi skal ivareta det norske tillitssamfunnet. Og i utenrikspolitikken bør vi tenke gjennom det helt fundamentale spørsmålet om hva som kan skape mer sikkerhet, ikke bare for oss, men for hele verden. Bidrar politikken USA til det? De delene av amerikansk politikk som ikke gjør det, mener jeg vi skal ta dissens på.

– Mener du da at Norge åpent skal protestere og markere motstand?

Med Trump er det enda ­tydeligere at vi ikke bare kan følge etter.

Trump kaster regelboka

– Vi har egentlig hatt behov for å reorientere oss i ti år, fordi norsk avhengighet av et stadig mer ustabilt USA forblir konstant.

Det sier Anders Romarheim, førsteamanuensis ved Institutt for forsvarsstudier, som blant annet følger amerikansk sikkerhets- og utenrikspolitikk.

Romarheim stiller seg bak Nupi-forsker Julie Wilhelmsen, som i et 

, tok til orde for en reorientering i norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk.

Utgangspunktet var et oppgjør med en tenkning hun mener har stivnet i formen: at USA forblir gjenkjennelig og beholder sin rolle i verdenspolitikken, og at Norge fortsatt kan lene seg på påstått likesinnede allierte som forsvarer den regelbaserte ordenen. Dette kan ikke tas for gitt, mener Wilhelmsen.

Ståle Ulriksen ved Sjøkrigsskolen sa seg 6. februar 

 i behovet for å debattere de rådende tankene i sikkerhetspolitikken. Han var tydelig på at Norge må redusere sin avhengighet av USA og pekte i retning av et sterkere sikkerhetssamarbeid i Europa – og særlig i Norden.

Romarheim gjør det samme. Han gjør imidlertid et poeng av at Norge ikke kan klare seg uten Nato – eller USA.

– En reorientering som kan forsvares forsvars- og sikkerhetspolitisk, vil per i dag ikke kunne innebære noen form for brudd med USA og Nato, sier Romarheim og fortsetter:

– Det vi trenger, er å leite etter kompletterende sikkerhetsanordninger med likesinnede stater i regionen. Det gjøres i noen grad, vi har nå mye tettere samarbeid med Baltikum, og åpenbart med Sverige og Finland, men også med Tyskland, Storbritannia og Nederland.