Sandra Lillebø

#fff

#000

Det er et paradoks: I en tid hvor den sosiale mobiliteten har blitt mindre, vokser det godt i litteraturen som består av selvbiografiske jeg-fortellinger om klassereisen. De skrives og gis ut på fransk, dansk og engelsk av så vidt forskjellige forfattere som Édouard Louis, Thomas Korsgaard og Douglas Stuart, og når de blir oversatt, trykker norske kritikere og lesere romanene (som det oftest er) til sitt bryst.

Ifølge den franske sosiologen Gérald Bronner, som ble intervjuet her i avisa i mars i fjor, har utbredelsen av denne litteraturen potensielt skadelige konsekvenser: Den gir borgerskapet akkurat de fortellingene om arbeiderklassen som de ønsker seg, samtidig som den formidler til arbeiderklasseungdommen at den eneste farbare veien i livet er å utdanne seg vekk fra stedet og miljøet de kommer fra.

går forfatter Kjartan Fløgstad. I artikkelen «I Jakobsstigen» i Klassekampen 21. september hevder han at den selvbiografiske jeg-fortellingen ikke bare er et symptom på nyliberal ideologi. Med Annie Ernaux i spissen, skriver han, går disse forfatterne i rett linje mot et samfunns- og menneskesyn som hyller individet på bekostning av fellesskapet og som i siste instans er med på å legge til rette for den totalitære trusselen vi ser langt mer enn konturene av, personifisert av visepresidentkandidat og klassereiseforfatter JD Vance.

Minst én ting er jeg enig med Fløgstad i: at kollektiv tenkning og praksis har en for liten plass i samfunnet og kulturen. Venstresidas prosjekt synes i deprimerende grad å handle om å etablere flere lovfestede, individuelle rettigheter, mens en genuin kollektiv ånd er vanskeligere å få øye på.

det ikke flere bøker om fagforeninger og lønnskamp, slik Fløgstad etterlyser? Jeg tror det er ganske enkelt: Det handler om fraværet av fagforeninger og lønnskamp i de samfunnene som skildres i bøkene han nevner. For å ta Frankrike, som jeg kjenner best: Bare 10 prosent av franske arbeidere er organisert, og fagorganisasjonene har liten reell innflytelse på politikken. Den franske venstresida er preget av personstrid og splittelse, og det er et trist faktum at flertallet av franske arbeidere stemmer på Nasjonal samling. At franske klassereisende beskriver et samfunn med fravær av arbeiderinnflytelse, synes jeg ikke er så rart når de lever i et samfunn med fravær av arbeiderinnflytelse. Å beskrive det bestående er tross alt ikke det samme som å hylle det. Og at selve klassereisen, altså forflytningen fra en samfunnsklasse til en annen, vies større oppmerksomhet, er heller ikke rart når forskjellene blir større.

Hvorfor så mange av bøkene skrives i første person entall, og hvorfor så mange av dem er (mer eller mindre åpent) selvbiografiske, er et større spørsmål – i hvert fall i litterær forstand. Denne tendensen gjelder jo ikke bare de klassereisende forfatterne. Det gjelder svært mange forfattere fra ulike samfunnslag, fra Karl Ove Knausgård via Emmanuel Carrère til Edward St. Aubyn, og jeg er nysgjerrig på hvorfor det tilsynelatende bare er de klassereisendes jeg-fortellinger Fløgstad er kritisk til. Krever bøker fra arbeiderklassen en annen form enn de fra andre samfunnslag?

på om jeg-formen i seg selv nødvendigvis er et uttrykk for en nyliberal ideologi. Nyliberalismen er tross alt bare tilsynelatende individualistisk; i realiteten er den en kulturell og politisk veivals som klemmer skaperkraft og mangfold ut av mennesker, samfunn og natur for å gjøre oss likelydende, flate og deprimerte. Individualitet kan ingen tjene penger på. Vi må alle presses inn i det samme formatet, ønske oss de samme tingene, tenke de samme tankene. At jeg-fortellingen i en slik kontekst er blitt den dominerende formen både i samfunnsdebatten og i romanen, er ikke så veldig rart når man tenker på det: Like mye som et tegn på individets dominans i kulturen kan det være et forsøk på å redde individet.

også at fellesskap og solidaritet kan skrives fram på mange andre måter enn gjennom fagforeninger og lønns­kamp. Hos en forfatter som Glenn Bech, som Fløgstad ikke nevner, er man ikke i tvil om hvor lojaliteten ligger. Men den finnes også hos Ernaux, blant annet i hvordan hun lar arbeiderklassens språk og referanser ta plass i den overklassesfæren fransk litteratur tross alt er – «flatt» og «ulitterært» har dommen ofte vært i den borgerlige delen av pressen. Man kan finne det i en bok som «Journal du dehors», hvor hun skriver om de dagligdagse omgivelsene fra arbeiderforstaden Cergy, om menneskene hun treffer på lokaltoget og på butikken. Man kan finne det i «Hendelsen», som handler om en illegal abort og om hvordan arbeiderklassejenter blir dobbelt rammet når de blir uønsket gravide. Og man kan se det i essayet «Regarde les lumières, mon amour», som er halvt dagbok, halvt klasseanalyse av supermarkedet og kjøpesenteret som dominerer sentrum av Cergy.

man se det i hennes magnum opus «Årene». Romanen, som kom ut i 2008 og beskriver en kvinnes liv fra fredsdagene i 1945 til Nicolas Sarkozy ble valgt til president i 2007, er ikke bare i sin helhet skrevet i første person flertall (vi-form). Den handler nettopp om hvordan individet alltid inngår i en større og felles fortelling, om at det er historien som former oss – ja, om at historien er oss – og noe særlig nærmere kollektiv ånd enn dét, er det etter mitt syn vanskelig å komme.

Fløgstad kan neppe ha lest noe særlig av Annie Ernaux’ forfatterskap.

Er det ­ny­­­­liberalt å si «jeg»?

Kjartan Fløgstad

Kunsten er lang, livet er kort, heiter det, men når livet har vart i 80 år, kjennest det som ganske langt, ja, som ei heil stund det også, fylt med mange slags erfaringar tilbake til ei fjern fortid.

Om eg har levd eit langt liv, har eg likevel ikkje levd fullt så lenge at eg kan hugsa ein kollega som Alexander Kielland. Derimot har eg snakka med ei som hadde møtt han. Då ho var ung jenta, tente Magla Lono nokre år i Stavanger. Ho kom frå Lono i Bratlandsdalen mellom Suldal og Røldal og eg trur ikkje det var i Kielland-familien ho var hushjelp. Men ho fortalde om kor redde dei var, dei unge tenestejentene, når dei tilfeldigvis møtte på den store diktaren på gata i Stavanger. Då smatt dei til sides der den mektige amtmannen skreid fram over fortauet.

Kva dei eigentleg var redde for, veit eg ikkje, men det var nok ikkje berre frykt, det var også ærefrykt. I alle fall sto det ei fin fembands utgåve av Kiellands Samlede i bokhylla i stova på geitegarden Hegerland, der Bratlandsdalen er på sitt smalaste, og dit Magla Lono gifta seg og blei mormor mi. På Hegerland må dei ha stått seg bra og vore frilynde i mange spørsmål, ikkje berre hadde dei Kielland i bokhylla, der sto bøker av Vinje og Wergeland, og Decorahposten også, tilsendt frå slektningane i Minneapolis og Montanabakkadn. Men Kiellands Samlede var det eg som arva, og dei fem banda har eg den dag i dag ståande i bokhylla heime i Nydalen i Oslo.

ein av dei samtidsforfattarane som verkeleg tok innover seg programmet til Georg Brandes om å setja problem under debatt. Tendensdiktar var han, men ingen forkynnar. Hos Kielland er stilen tendensen, og tendensen er stilen. Kielland er vårt fremste eksempel på ein grov tendensdiktar som samtidig er fornem stilist.

I tredje bandet av samleverket eg arva frå morsslekta på geitegarden i Bratlandsdalen står den lange fortellinga «Jacob»

som Kielland skreiv i 1891, og som blei den siste romanen frå hans hand. Bak den korte og litt stusslige boktittelen «Jacob» skjuler det seg spennande litterære lag. Fortellinga har ingen hovudperson som heiter Jakob, namnet er derimot henta frå Det gamle testamentet i Bibelen. I Fyrste Mosebok 28,12 står det i Alexander Seippels vakre bibelnynorsk om patriarken Jakob at «Daa drøymde han, og såg ein stige, som stod paa jordi og rakk med øvste enden upp i himmelen, og han saag at Guds englar kleiv upp og ned etter stigen.»

I Bibelen er denne Jakobsstigen eller himmelstigen eit sterkt symbol, som blir til ein berande metafor for handlinga i Kiellands fortelling om sosial klatring.

heiter altså ikkje Jakob, han har Tørres til fornamn og Snørtevoll til etternamn og er fiskarguten som slår seg opp og fram i byen. Frå bibelsoga på folkeskulen har vesle Tørres fått med seg lærdommen om Jakob, luringen som juksa seg gjennom livet og enda opp som patriark i himmelen, men som tok skade av det. Den røvargløgge Tørres forstår fort korleis han sjølv kan klatra i Jakobsstigen til himmels, utan å snubla i alle englane som vaglar seg i stigen, og komma seg opp til ein himmel av pengar og ære, makt og berømming. Oppkomling vil han bli, friskt mot har han, aldeles hemningslaus er han, men høge hugmål kan ein ikkje seia at han har. Ikkje før har han ålt seg inn og blitt diskenspringar i byen, før han tar til å eta av lasset og stela frå kassen.

Ei av drivkreftene til krambudrengen er å hemna seg på den rike konsul Krøger, som Tørres klarer å utkonkurrera ved å overta nabobutikken og få ny fart i drifta. Snart er han sjølv den mektigaste mannen i byen, får hemna si på Krøger og vinn den vakre fru Steiner og halve kongeriket.

Jacob er ein satirisk tekst der Kielland er likeleg tendensiøs mot høge som låge, og samtidig på nesten umerkeleg elegant vis drøftar kva den sosiale moderniteten fører med seg i form av marknadsøkonomi i næringslivet og demokratisering i politikken.

Den indre småborgaren dukkar fram og forvekslar dannelse med skikk & bruk

I Jakobsstigen

Karin Haugen

Hvorfor er disse fortellingene så populære? Er det fordi kulturborgerskapet fryder seg over fortellinger om fattigdom og forfall? Eller kan disse romanene romme fortellinger om fellesskap? Og hvilke forpliktelser har forfattere – må de stå ved sin stand? Spørsmålene om klasse og litteratur var sentrale i en polemikk i spaltene mellom Lillebø og Fløgstad tidligere i høst. De møtes nå til ordskifte, ledet Karin Haugen. 