Jonas Bals

#fff

Tilfeldighetene ville ha det til at to tjukke mursteiner av noen bøker ble sluppet den samme dagen i slutten av januar. De er skrevet på to ulike språk, men handler begge om klasse, og består av bidrag fra til sammen flere dusin medievitere, etnologer, økonomer og sosialmedisinere – men først og fremst sosiologer. Mens den norske boka helt spesifikt handler om én samfunnsklasse, forsøker den svenske å beskrive hele det svenske klassesamfunnet anno 2021; men også den har et særlig fokus på samfunnsklassen mange håpet skulle oppheve klassesamfunnet, lønnsarbeiderklassen.

Men hvor tilfeldig var egentlig sammenfallet? Koronakrisa har vært en påminnelse om hvor avhengig vi er av at arbeiderklassen går på jobb og hvor dårlig belønningen for denne viktige innsatsen ofte er. Når vi ser hvordan smitten og dødeligheten har slått ut, trer dessuten klassesamfunnet igjen fram i all sin gru: Klasse er, slik det alltid har vært, også et spørsmål om liv og død. Disse to bøkene er imidlertid ikke hastverksprodukter, men tvert imot et resultat av flere års faglig innsats. Den norske boka springer ut av forskningsprosjektet «Unpacking the modern working class», som ble påbegynt i 2017, mens den svenske er resultatet av en dugnad – nærmest en liten, intellektuell folkebevegelse – som har bestått av seminarer på svenske LOs folkehøyskole, en mengde rapporter og et utall kronikker, arrangert av tankesmia Katalys i årene 2017–18.

på arbeiderklassens gjenkomst på den politiske dagsorden, er de politiske jordskjelvene som rystet den vestlige verden for fem år siden: Brexit-avstemningen og Trump-seieren. Både Leave-kampanjen og Trump-maskinen appellerte til, snakket om og mobiliserte arbeidervelgere, så det er kanskje ikke så rart. Likevel er det paradoksalt, gitt deres klassemessige grunnlag og interessene de tjente. Og det blir ikke mindre paradoksalt når andre bevegelser, som i langt større grad har reist krav som angår vanlige arbeideres liv, i samme åndedrett er blitt avfeid som «identitetspolitikk». En åpenbar forklaring på dette misforholdet er at arbeiderklassen ikke gjenkjennes for det den er. Arbeiderklassen gjenkjennes først om den er hvit, mannlig og rural – en klasseforståelse som samsvarer godt med den kulturelle middelklassens fordommer, og som henger igjen i fortida.

Når arbeiderklassen er tilbake på dagsorden, tror jeg det skyldes helt andre fenomener enn Trump og brexit. Det skyldes først og fremst at arbeiderklassen igjen er i ferd med å finne seg selv, ta form, bli en klasse ikke bare i seg, men for seg, som det het den gang alle som ville snakke om arbeiderklassen måtte gjøre det i marxistiske termer. I kjølvannet av finans- og gjeldskrisa i 2008–09 har arbeidslivet blitt mer usikkert, svake klasseforskjeller har blitt sterkere, og jakten på et svar på hvorfor har tiltatt i styrke. Ettersom innvandring og frihandel er én del av svaret, har vi også fått fenomener som Trump – en klasseallianse som ved hjelp av syndebukker og aktiv demobilisering av andre deler av arbeiderklassen har klart å få tilstrekkelig mange nok arbeidere til å oppnå politisk flertall. Kanskje kan det best beskrives som en arbeiderklasse mot seg, splittet opp langs de skillelinjene sterke pengeinteresser har forsøkt å puste liv i helt siden den moderne kapitalismens barndom.

 grunn nok til at disse to mastodontene av noen bøker bør leses og diskuteres. Blant mye annen viktig kunnskap de formidler, viser de også fram, i sosiologiens tørre, men faktabaserte språk, hvordan arbeiderklassen av i dag ser ut. Marianne Nordli Hansen og Jørn Ljunggren viser for eksempel at om lag 20 prosent av den norske arbeiderklassen i dag har innvandrerbakgrunn, og de fagfellevurderte artiklene de har vært redaktører for tar på ulike vis for seg både bygd og by, kjønn og landbakgrunn, trygd og lønnsarbeid. Resultatet er en bok som både viser oss problemene og mulighetene dette mangfoldet gir for politisk handling.

Et eksempel er Sabina Tica og Live Kjos Fjells kapittel om «hvithet» og «norskhet» i servicebransjen, et annet er David Jordhus-Lier og Anders Underthuns kapittel ‘Fleksibel bemanning og fragmenterte fellesskap på hoteller og varelagre’. Der gjengir de blant annet en spørreundersøkelse blant hotellansatte i Oslo-området, som viste at de ansattes landbakgrunn spilte en viktig rolle for hvorvidt folk organiserte seg i fagforeninger eller ikke. Mens utvalget under ett hadde en organisasjonsgrad på 22 prosent, var tallet hele 43 prosent blant ansatte som hadde ikke-europeisk landbakgrunn. I den andre enden av skalaen befant svenskene seg, med under fire prosent organiserte. Arbeidere fra Øst-Europa, Sør-Europa og Norge befant seg mellom disse to ytterpunktene. Det skyldes selvsagt ikke «svensk kultur», men tidshorisont: «Mens svenske arbeidere gjerne kommer til Norge for å arbeide i en kort periode før de returnerer, kjennetegnes hotellansatte fra ikke-europeiske land av at de har et lengre perspektiv på sin tilværelse i det norske arbeidslivet», skriver de to.

Arbeidsmigrasjon på tvers av landegrenser er en utfordring som preger flere kapitler i begge bøkene. Johan Fredrik Rye skriver for eksempel om «de transnasjonale arbeiderne», mens Jon Horgen Friberg og Arnfinn H. Midtbøen tar for seg «bortskjemte nordmenn og sultne innvandrere». Begge bør være obligatorisk lesning for alle som nå melder seg på debatten om nasjonale arbeidskraftstrategier i møte med pandemi og stengte grenser. Det samme bør Hedda Haakestads kapittel om fagarbeid og løsarbeid, som med utgangspunkt i byggenæringen beskriver hvordan helhetlig, håndverksfaglig kompetanse står i fare for å smuldre opp i enkle, repetitive enkeltoppgaver, og hvor viktig språk- og fagkunnskap er for et godt arbeidsmiljø og framtidig rekruttering.

arbeiderklassen er også tema i Aurora Bergs bidrag om «klassetilpasset rådgivning i skolen», der hun viser hvor enerådende normen om såkalt høyere utdanning er. Rådgiverne hun har intervjuet forteller om den systematiske nedtoningen av praktiske og praktisk-estetiske fag i Oslo-skolen. En av dem beskriver det som at de praktiske fagene er noe som forbeholdes «de dumme», og ifølge Berg er hele språket deres om yrkesfag bygget på «mangler», altså egenskaper og ferdigheter som ikke er til stede. «For eksempel blir det sagt at yrkesfag er fint fordi det er et godt alternativ for dem som ikke er glad i teori, ikke fordi det er noe fint i seg selv å ta en slik utdanning. Som en av rådgiverne konkluderer: «Så vi kan ikke sende de gjennom den mølla i ti år, og så si ‘Jeg skjønner ikke hvorfor de ikke vil gå på yrkesfag?’»

Bidragsyterne i «Arbeiderklassen» dykker også ned i temaer knyttet til den mer tradisjonelle arbeiderklassen, og beskriver klasserelasjoner i skogbygdene, oljearbeidernes særegne stilling i forhold til arbeider- og miljøbevegelsen, samt flere perspektiver om og fra butikkansatte og frisører. Jørn Ljunggren beskriver «hvordan en arbeidskar skapes», i et kapittel basert på feltstudier i byggebransjen, der han i kraft av å være faglært elektriker har kunnet se ting mer innenfra enn mange forskere kan. Marianne Nordli Hansen og Stian Aleksander Uvaag skriver interessant om et annet klassisk tema, sosial mobilitet, og bryner flere meritokratiske myter mot solide data. De minner blant annet om at den sagnomsuste mobiliteten i det forrige århundre, som sosialdemokratiet lenge smykket seg så mye med at det endte opp med å fornekte klassesamfunnets eksistens, dreide seg om endringer i den absolutte mobiliteten. Det var med andre ord ikke noen utjevning det var tale om, men en endring i klassestrukturen med en «markant vekst i overordnede stillinger». Samtidig avtok antall jobber i både jordbruk og industri.

Vil arbeiderbevegelsen ta utfordringen nå?

En mangfoldig motmakt

Marianne Nordli Hansen

Jørn Ljunggren 

Bjørgulv Braanen

Den norske arbeiderklassen har gått fra å være en ledende politisk kraft til å bli utdefinert mot tusenårsskiftet. Nå har arbeiderklassen fått økt oppmerksomhet, men hvilken form, farge og politisk kraft utgjør den i dag?