Tom Skjeklesæther

#fff

#000

Om ørene dine skulle være kalibrert noe à la mine, så vedder jeg en kasse kaniner på at de spisser seg til blinkende antenner når du hører stemmen til Patrick Turner, sangeren i det nye Norwich-bandet Brown Horse. Det går lang, lang tid mellom hver gang en stemme griper tak i meg slik tilfellet har vært de siste ukene, mens jeg har spilt de ti sangene som utgjør debutalbum til Brown Horse, «Reservoir». Et forsøk på stemmepeiling lander et sted mellom Patti Smith, The Watersboys’ Mike Scott, Marianne Faithfull og The Triffids’ Dave McCombs (1962-1999). Oh yeah!

Brown Horse er en engelsk sekstett, som startet som en folk-kvartett og har ekspandert til en ung variant av Neil Youngs country skrangleband, Stray Gators. Bandet teller hele fire låtskrivere: ved siden av Turner, også gitarist Nyle Holihan, bassist, lapsteel og banjospiller Emma Tovell og keyboardist/ trekkspiller Rowan Braham. Harmonisanger Phoebe Troup og trommeslager Ben Auld er de nyeste medlemmene.

med Turners «Stealing Horses», som er en sang som i en viss grad linker seg opp til country-original Jimmie Rodgers’ (1897–1933) «Muleskinner Blues». Turner hører sangen på nattradio og lar den utvikle seg til noe eget. (Og om han ikke vet det allerede, bør noen fortelle Turner om Per Pettersons «Ut og stjæle hester»).

Uansett setter «Stealing Horses» effektivt stemningen for albumet som et hele, med lydbilde og spilling alt annet enn polert. Og med musikk komponert, arrangert, framført og sunget over fire dager i studio, ikke ulikt intensiteten og kreativiteten som har styrt mange av nettopp Neil Youngs aller beste plater.

trøkket noen hakk, stemmen til Turner bølger fram og tilbake mens en lurvete steelgitar og et tilsvarende trekkspill finner hverandre. Det er vemodig så det holder. «Shoot Back» finner en fin groove der elektriske gitarer lader lydbildet med klagende klanger. Countryblues uten å prøve.

Det er i det hele tatt ikke mye oppstemthet å spore i sanger som dealer med unge mennesker som trekker det korteste strået i kjærlighetslivet. Balansert opp med en generell tristesse som vi vet preger store deler av et England der dårlig økonomi nå er blyloddet om veldig manges liv. Der selv oaser for fellesskap, selvrespekt og galgenhumor – engelske puber – stenger ned for fote.

 til å begynne synes som en hyllest til den gamle hippiedrømmen om å flytte på landet, men det evigvarende her er det motsatte. Det handler om at man tvinges til å flykte fordi verden raser sammen. «Bloodstain» plugger rett inn i fuzzgrooven som kjennetegnet de beste platene til Paisley Underground-bandene Green on Red og Rain Parade på 1980-tallet.

Ellers: La gjerne sangen «Paul Giley» være inngangen her. Den handler om den ukrediterte tekstforfatteren til Hank Williams-sangene «I’m So Lonesome I Could Cry» og «Cold Cold Heart». Giley druknet som 27-åring.

Da albumet runderav med lavmælte «Called Away», med akustiske gitarer, trekkspill og banjo, har vi blitt introdusert for et bemerkelsesverdig ensemble som virkelig understreker at americanaen kan komme fra hvor som helst i disse dager.

Hestestjæling

Klassekampens anmelder ga intet mindre enn 5.5/6, og skrev følgende:

— Det går lang, lang tid mellom hver gang en stemme griper tak i meg slik tilfellet har vært de siste ukene, mens jeg har spilt de ti sangene som utgjør debutalbum til Brown Horse.

Billettpriser Klassekampen-abonnent er 95,-. 

Dørene åpner kl. 19.00. Arrangementet starter ca. 1 time etter dørene åpner.