At Norge er en del av Natos avskrekkingsstrategi og samtidig arbeider for nedrustning og begrensning av atomvåpen er ikke mer paradoksalt i dag enn det har vært siden vi gikk inn i Nato. Selv da trusselen om atomkrig var mye større enn i dag, fastholdt vi dette. Det er heller ikke noe etisk paradoks. Å argumentere for å true med atomvåpen som forsvar er noe annet enn å argumentere for å investere i utvikling og produksjon av atomvåpen. Når finansdepartementet, gjennom Ellen Reitans innlegg 28. oktober, prøver å fremstille det som et paradoks som må debatteres, vekker det en mistanke om at konklusjonen er gitt på forhånd, og at myndighetene vil oppgi Norges atomvåpenpolitikk. For er det ikke like paradoksalt at Norge er del av avskrekkingsstrategien, men nekter baser og atomvåpen på norsk jord?