Klara Furuberg vil løse Pisa-lesekrisen med evidens, men hun glemmer mistilliten som følger med. Ved tusenårsskiftet forankret OECD sin Pisa-satsing i en evidensbasert pedagogikk bygget på «det som virker». En metodologisk uenighet om hva som utgjorde «evidensbasert» forskning og «evidensinformert politikk» og om forholdet mellom kvalitative og kvantitative tilnærminger i skoleforskningen ble kalt et paradigmeskifte. OECDs mente at svak satsing på evidensbasert forskning var årsaken til en lite forskningsbasert politikk i en tid der behovet var stort. Nye satsinger vektla den samme type forsøk innen utdanning som i medisin, jordbruk og teknologi. Behovet for satsinger for å forbedre effektiviteten i utdanningssystemer gjorde at OECD også undersøkte hvordan utdanningssektoren kunne lære fra ingeniør-, helse og informasjonsteknologisektoren for å møte kravene og behovene fra den nye kunnskapsøkonomien i kunnskapssamfunnet. Tanken var at utdanning sto foran et paradigmeskifte, fra å være en førvitenskapelig disiplin til nå å være i barndomsårene som en vitenskap for undervisning og læring.