Korleis språket ser ut, og kva det er i stand til å gjere, er to ulike ting.
Ylva Perera
Under debatt: Kritikarane er ueinige i om Hanna Ylöstalo og Tone Schunnesson skriv godt svensk – eller snarare tvert imot. FOTO: LINUS LINDHOLM og EBBA LANGE
Eg kan ikkje lenger svensk. Og det er det einaste språket eg kan. Dette har vore ei gjentakande kjensle dei siste vekene, under debattane om språk i svensk skjønnlitteratur som har funne stad både i Svensk-Finland og Sverige.
Lys og skygge: En filmatisering av Jan Kjærstads roman kunne blitt en fryd for øyet. Foto: Siv Johanne Seglem
Jan Kjærstad
En verdig sak for Thomas Hegel
Aschehoug 2026, 317 sider
Vaskeseddelen til Jan Kjærstads nye roman er genuint interessevekkende. Den beskrives som «tidvis en slags spionroman, tidvis en kjærlighetsroman, tidvis en kjærlighetserklæring til Oslo». Forlaget har riktignok blandet sammen spion og detektiv, men pytt sann, spenningen ligger jo i om Kjærstad greier å få en slik litterær kransekake til å stå. Jeg kan røpe at det gjør han ikke, men la oss nøste litt i sakene. «En verdig sak for Thomas Hegel» er en detektivromanpastisj: Kjærstad leker med detektivsjangeren og bruker den til sine egne formål, som her er å reflektere rundt, tja – kjærligheten, for så vidt, men ikke først og fremst. I bunn og grunn er boka en lovsang til de små gledene i livet: et godt måltid, en rørende sang, månen som henger over Ekebergåsen.
meistermøte mellom «verdas beste trommis» og «den største historieforteljaren på jordkloden» sist helg. Det var i alle fall dei rause karakteristikkane Karl Ove Knausgård og Wilco-trommis Glenn Kotche brukte om kvarandre på scena på Munchmuseet laurdag, etter at dei hadde framført samarbeidsverket «Historia» to gongar på rappen. Så formidable var duoen, at Munchmuseet og Ultimafestivalen mønstra kvar sin intervjuar for å stille fire-fem spørsmål etter framføringa!