Jeg sitter igjen på en benk og røker min pipe. Denne gang utenfor et bakeri. En fremmed mann med en kaffe og en croissant, setter seg ved siden av meg. Han søler kaffe på asjetten, men kommenterer det ikke. Stille en stund. Han vender seg mot meg: «Er du her ofte?» «Rett som det er», svarer jeg. «Sjenerer det deg at jeg røker?» «Nei, jeg liker det. Faren min røkte også pipe.» Stillhet. «Usikker på hva jeg skal gjøre fremover», sier han plutselig. «Har eget kontor og noen kolleger, men det har vært litt så som så i det siste». «Er du ønsket der», spør jeg. «Tror det. Men nå skal ikke jeg bruke deg som terapeut». Idet han etter en stund reiser seg for å gå sier han: «Håper jeg som pensjonist kan sitte på denne benken, like rolig som du virker å være, og røke min pipe. Takk for at du var min terapeut».