Vi er ikke lenger bundet til steder og røtter, og omgir oss med så mange ting at vi ikke har noe forhold til dem. Jeg ble mint om dette da barndomsheimen min skulle selges for et par år siden. Det var i dette huset jeg fikk eget rom – med raske sprintere, svarte jazzmusikere og lekre filmstjerner på veggene. Det var der jeg lå på hemsen og tegnet amerikanske jagerfly og biler. Det var der jeg satt klistra til radioen og fulgte med i rundetidene til Kupper’n, og det var der jeg hørte Louis Armstrong spille «Blue Berry Hill» i Ønskekonserten. Og ikke minst: Det var der storesøster lærte meg å danse på kjøkkengolvet, slik at jeg ble ettertraktet dansepartner på festene i ungdomshuset. Og det var der, ved kjøkkenbordet, jeg satte meg ned etter festen, med mors helkornkjeks som nattmat. Jeg husker latteren i badstua, som var åpen for hele grenda. Det kostet 25 øre, inkludert kaffe og vafler. Jeg husker julekveldene og lukta av ribbe og fårikål, jeg husker sangen rundt bordet, den eneste gangen i året jeg hørte far synge. Jeg husker stjernehimmelen, med Sirius over åsen i sør. Jeg husker peisen, der jeg satt og så inn i flammene og drømte om livet som lå foran meg.