Når en av de store strømmetjenestene bestemmer seg for å lage tv av mer eller mindre klassisk film, lyser varsellampene som regel umiddelbart – med god grunn. Heller enn å øse noe av det massive overskuddet inn i å produsere nytenkende serier som utfordrer og fornyer formatet – noe HBO var i stand til å gjøre lenge før strømmeplattformer i det hele tatt var et begrep – går tilsynelatende mesteparten av all profitt til å skape mer profitt ved å kapitalisere på kjente merkevarer. Resultatet er gjerne dramaturgisk tynt og uinspirert. Her fremstår foreleggene og originalene som mer av en slags populærkulturelle ressursbanker man kan referere litt til og foreta seg noen tidsriktige oppdateringer av, heller enn noe å gå i faktisk dialog med.