Da jeg var barn, ble det brukt mange ordtak heime. Det var noe de voksne tydde til, enten for lettvinthets skyld eller når de følte at egne ord ikke strakk til. «Hviler du meg, så trøtter jeg deg», kunne hun pappa si, når vi dro slipesteinen og saktnet farten. Det betydde at da ville slipingen av ljåen og slåmaskinknivene ta enda lengre tid. Og når riften i buksebaken var bøtt eller sokkene stoppet, var mammas omkved: «Det er så rart med det når ei god hand får tatt i det.» Jeg husker ikke hvor mange ganger vi fikk innprentet at «den måtte tidlig krøkes som god krok skal bli», men også at «de gamle er eldst». Og når vi ville gjøre voksenarbeid vi ikke mestret, fikk vi høre at «vi var mer til stelp enn til hjelp». Andre ganger fikk vi smertelig erfare at «den som er med på leken, får smake steken», men også at «brent barn skyr ilden».