Under taktfaste ro-rop har store, rødkledde mannskaper i alle aldre og kjønn fylt bildeflatene noen eventyrlige dager under VM i fotball. De er gode illustrasjoner til fortellinger om avvæpnede fellesskap innenfor bymurene. Fra disse ser vi nemlig krigens veldige vulkanutbrudd i søyler av ild og røyk langs hele netthimmelens mørke horisont. Men krigene venter på sin Homer til å fortelle om guddommelig vrede og heltenes list både nær det historiske Armageddon, som ligger ikke langt unna Tel Aviv, og på den pontiske sletten nord for Svartehavet. Det er da tidsriktig at storfilmen Odysseen av Christopher Nolan nylig er blitt sjøsatt. Den er som oppsummeringen av hva som har hendt til nå i en strømmeserie. Nye sesonger kommer. Roerne som ror helten Odyssevs hjem fra den ti år lange krigen ved Troja til sin kjære kone Penelope og sønnen Telemakos i Itaka, er fjerne slektninger av de norske rødkledde roerne på land. Ikke bare er de lydige og flittige, men de hører heller ikke sirenenes sang.
