Mine første ferieturer til utlandet var på slutten av 70-tallet. Den gangen var det dyrt å ringe hjem, så postkort var måten å fortelle at man fortsatt var i live på. Jeg visste at jeg sannsynligvis kom hjem før postkortet. Postverkene rundt Middelhavet var ikke akkurat kjent for ekspressfart. Et kort sendt fra Hellas kunne gjerne dukke opp når brunfargen var borte og julemarsipanen sto i butikkhyllene. På 70-tallet hadde jeg begynt i Postverket. En del av jobben var å sortere brev og postkort. Kom det et postkort til en kjent person, hendte det nok at enkelte postsorterere lot nysgjerrigheten få et overtak. Det mest spennende var posten til Kongehuset og i særdeleshet Kong Olav som fikk jevn strøm av postkort fra både slekt, venner og helt ukjente mennesker.