Benken og den fremmede – det absurde møtet
Solen var het. Jeg satt på en benk fordypet i Albert Camus, «Den fremmede», da en ung mann ba om å få legge fra seg håndkleet sitt på benken jeg satt på. «Du må bare bli sittende», sa han da jeg var i ferd med å reise meg. «Jeg skal gå uansett», svarte jeg. «Hvilken bok leser du?» «Den fremmede av Camus». «Så du er inne i absurditeten.» Jeg ble så forfjamset av denne treffsikre og overraskende uttalelsen og svarte: «Kort». På vei tilbake til bilen bannet jeg for meg selv. Idiot. Alltid trekker du deg unna når et gyllent øyeblikk oppstår.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn