I begynnelsen var opprøret. Slik kunne vi kanskje sammenfatte budskapet til motstandsmannen, forfatteren og filosofen Albert Camus (1913–1960). Opprøret – mot overmakten i form av okkupasjonen av Frankrike og samarbeidsregimet i Vichy under ledelse av marskalk Pétain, mot de to totalitære ideologiene som preget hans samtid, nazismen og kommunismen, og mot den borgerlige materialismen og pengestyret, skulle prege Camus’ forfatterskap. Kanskje var det også kampen mot en alvorlig tuberkulose som flere ganger truet livet til Camus, som definerte hvordan han oppfattet opprøret: Som et opprør mot en (tilsynelatende) uovervinnelig overmakt.