Nå skriver jeg dette i tåke, så vær overbærende og ha tålmodighet med meg. Blindtarmen sprakk forrige lørdag, og siden da har jeg tuslet rundt i korridorene på dette sykehuset på jakt etter sterkere medisiner. Ja, jeg vet, det enkleste ville jo vært å gi faen, men det er undervurdert hvor motiverende smerte kan være.