Nettverk: Framtida er lysende. Foto: Mahdi Bafande/Unsplash
Bokbransjen er preget av en enerverende konservatisme når det gjelder ny teknologi, man tror tilsynelatende at man utgjør en beskyttet enklave, et eget idyllisk økosystem.
Sommaren er litteraturfestivaltid. Men er såkalla talks eigentleg der litteraturen lever best?
Bodil Skovgaard Nielsen
Publikum lyttar: Når var det sist du lytta til ein verkeleg god talk? Foto: Andy Tyler/Unsplash
Dei færraste planlegg ein samtale, og i alle fall ikkje noko så uformelt som ein prat. Likevel er det denne sommaren igjen ein stor del av arbeidslivet mitt å delta i eller vere ordstyrar i talks. I høgsesong sit eg ofte på ei scene og snakkar med danske eller utanlandske forfattarar, til dømes om kvifor dei synest det var spennande å skrive om morskapet som ei gotisk forteljing eller om dei har tenkt over at forteljaren deira kan oppfattast som upåliteleg. Det kan vere på bibliotek eller festivalar, i bokhandlar eller på bokmesser, og det er mykje som er herleg ved å komme seg ut og snakke om litteratur. Men di meir eg gjer det, dess større blir tvilen min om forma: Når var det eigentleg sist nokon lytta til eller var med i ein verkeleg god talk?
Halve oversettelsen av Sofija Andrukhovytsjs storverk holder ikke mål.
Geir Pollen
Tilbake til Donbas: Sofija Andrukhovytsjs «Amadoka» kom ut på ukrainsk i 2020 og er nå oversatt til norsk. Foto: Valntyn Kuzan
Sofija Andrukhovytsj
Amadoka I (Romana og Uljana) | Amadoka II (Sofija)
Oversatt fra ukrainsk av Marina Hobbel
Gyldendal 2025 og 2026, 475/441 sider
Så vidt ferdig med å lese Sofija Andrukhovytsjs drøyt ni hundre sider lange tobinds romanverk «Amadoka», oppleves den korte, konsise tittelen som et så velkomment pustehull at jeg begynner med den. Ifølge Herodot, antikkens store historiker, ble grenseområdet mellom dagens Ukraina, Polen og Belarus en gang dekket av en enorm innsjø, inntegnet på 1500- og 1600-tallskart som Amadoka, men ellers aldri funnet spor etter. Som Atlantis må dette innlandshavet tidlig ha hørt hjemme i mytenes verden, og det er også slik det opptrer i Andrukhovytsjs overdådig komplekse roman: som bilde på alt det glemte, fortrengte, fortidde både i den individuelle og den kollektive ukrainske historien.