De hadde ikke annet å fylle dagene med. Hver dag samla de seg: tjue unge gutter som bodde trangt, i arbeiderboliger der du knapt kunne gå et steg uten å dulte borti en forelder eller ei søster, ei tante eller en bror. Mange av dem kom fra familier som jobba på glassverket på den andre siden av gjerdet. Selv var de fleste arbeidsløse, som så mange unge gutter var i midten av 1920-åra, uten noen som venta på dem – ingen formann med stoppeklokke, ingen disponent som krevde at de fikk opp farta.