Krigen i Ukraina har endret lovene sine i løpet av disse fire årene – for strategi og taktikk, angrep og forsvar – men den har ikke endret folk. I alle fall ikke de som arbeider bak fronten og ikke kjemper i selve frontlinjen. Livet på kontorene fortsetter, og av og til er det slik at «patruljen la ikke merke til at en soldat var tapt», som det heter i en sang fra sovjettiden. Realitetene i dag er ikke noe bedre. Sjefen til en bekjent av meg skrev til henne at en av medarbeiderne var død uten å ha levert årsregnskap. «Herregud, hvordan døde han?» utbrøt hun. «Uten å ha levert årsregnskap!» gjentok sjefen. Det eneste som hadde endret seg på jobben, var altså at man nå beklaget at han ikke hadde levert regnskapet både etter hans død og etter at han ble mobilisert, noe som for kontorfolk i Ukraina i dag betyr ett og det samme.