Datteren min er sju år og har aldri sett et VM før. Hun vet bare at noe stort skal begynne. Når det første målet kommer, vet jeg at hun kommer til å rope. Jeg kommer også til å rope med henne. Og akkurat der, midt i jubelen, kommer det til å finnes noe annet. Noe jeg ikke helt vet hva jeg skal kalle. Ikke skyld. Ikke moral. Ikke boikottvilje. Mer som en sorg. En sorg over at noe som en gang var helt rent i meg, ikke lenger er det.