De to første sesongene av Sam Levinsons «Euphoria» (2019 / 2022) må betraktes som noe av det viktigste i HBOs historie. Da de første episodene ble sluppet, liksom litt ut av ingenting, var det nesten litt rystende. Ikke bare viste dette seg raskt å være det soleklart mest ambisiøse tv-produktet siden kvalitetsseriens såkalte gullalder – den gangen det ikke fantes grenser for hvor mye panegyrikk man kunne spinne rundt «The Wire» (2002–2008). «Euphoria» var også noe så sjeldent som en påkostet serie for en av de største strømmetjenestene med tilnærmet full kunstnerisk kontroll i alle ledd. Standardisert underholdning hadde for lengst blitt normen, så dette var litt ubegripelig: Seksten hypnotiske timer med formfullendte tilstandsrapporter fra et beskadiget ungdomsliv i Californias forsteder, der den rusavhengige tenåringen Rue (Zendaya) både fungerte som blasert guide og seriens bankende hjerte.