En tese: I litteraturen, ja, i kulturen som sådan, står godhet lavt i kurs. Forfattere og lesere trekkes mot ambivalens, det utydelige, det overskridende, det tabubrytende og grensetøyende der vår menneskelighets bruddflater blir synlige. Godheten, derimot, eksisterer i randsonene, og møtes med skepsis: som moralisme, falskhet, som vikarierende motiv for egeninteresse, eller også en egenarta form for dumhet. Om tesen stemmer, eller om det bare framstår sånn for meg når jeg forsøker å forstå den verdenen jeg deler med alle menneskene rundt meg, skal jeg ikke si sikkert, men jeg blir ikke kvitt fornemmelsen av at godhet har noe frastøtende ved seg.