De siste årene har jeg tilbragt høsten alene på slektsgården i Telemark. Forrige høst regnet det fra dagen jeg kom, i to uker uten stans. Det tette skydekket gav tunet og granskogen på den andre siden av dalen et anstrøk av blått. Hver annen morgen dukket det opp nye hekseringer, som fiskevak i det høye gresset. Året før var tilfellet motsatt: Luften var glassklar, solen skrå og skånselløs. Det skarpe lyset hensatt ponniene på nabogården i et stampende vanvidd. Denne høsten stod de bare der, stille og innesluttede, under bølgeblikktaket sitt. Selv blir jeg ikke værsyk, men jeg har alltid vært sensitiv for lyder og særlig om natten. I den grad lyden av regnet overdøver dyrenes og husets egne lyder gjennom natten, er jeg bare glad for den. Men denne høsten falt det med en bilyd. Fra sengen og soverommet lød det som et kontinuerlig utslag av statisk elektrisitet. Etter noen dager oppdaget jeg at lyden kom fra engen av lupiner som vokser i skråningen mellom gården og bilveien. Jeg kunne også konstatere at feltet hadde vokst betraktelig siden året før. Plantene var for lengst avblomstrede og regnet falt på titusener av sorte og raslende frøbegre. På bakken, langs kanten av engen, fantes det fremdeles markjordbær under de våte, taggete bladene, blant glinsende røde og gule vokssopper.
