Kom nå gnister! Et min morkne side!

Ta fang der lakken flasser og bli mange,

la min haikropp ravgult fylle luften,

og endelig forlate denne fjorden.

La dråpene med tynne jubels kvin

utånde gjennom mine mette porer

mens jeg bølger tungt imot grisetangen

som fletter seg rundt meg grønnet av hete.

Nå har jeg lagt meg ned og brenner rent.

En stund var det fråde og røyken den svarte,

dufter som steg fra mitt røkelseskar.

Da det raste ned, freste glohaugen herlig

og jeg så glimt av gir og svik gli over

blakrende øyne som våte ved bålet

speiler mine rasleglør i dette nå

og floa som kommer med ettermiddagen.

Havet det ene:

Kryp opp over leira, la saltvannet vaske.

Bort! Magre rester av aske og kull.

Og om det varme berget skulle slå seg,

er krakk av stein som sprekker mitt farvel:

Nå er jeg ikke lenger, men jeg var

en skog, et skrog grodd inn i naustet.

Til det nedsagde bjørketreet,

til den lille skikkelsen ved treets rot,

den som gjemmer seg

under det flaskegrønne bladtaket, med sprinkler av lys,

som i en løvhytte