Kjærlighet i hormonenes tid

Det er knapt til å tro, men Mari Andreassen viser at det er mulig å skrive interessant om ungdomsforelskelse.

Bjørn Ivar Fyksen

Bakovervendt: Hovedpersonen i Mari Andreassens tredje bok ser til ungdommen. Foto: Cappelen Damm

Mari Andreassen

Tenk for en jubel

Cappelen Damm 2026, 236 sider

Det ville være freidig å påstå at middelaldrende menn på emosjonell vidvanke er underrepresentert i kunsten, men bevares, det kan ikke bli for mange av dem! Hilsen mannlig litteraturkritiker (47). Mari Andreassen, som har to kritikerroste utgivelser bak seg, har nå gjort en uvanlig vri på denne edleste av alle eksistensielle kriser: Ikke bare er den forfattet av en kvinne, men – og dette er nesten uhørt – midtlivskrisa er beskrevet nærmest blottet for satire og innforståtte flir. Her er ingen yppige unge kollegaer, flammelakkerte motorsykler eller lycrakledde maratonambisjoner. Andreassen har tvert imot en varm og medfølende holdning til sin mollstemte hovedperson, som i «Tenk for en jubel» ser tilbake på ungdommen og funderer på om ikke livet kunne vært helt annerledes hvis slik eller så, om bare og så videre.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn

Roman

Lengsel og lede

Emi Yagis suksessroman er både kompetent og kjedelig.

Even Teistung

Flyktig: Emi Yagis roman glir forbi uten å feste seg. Foto: Mayumi Abe

Emi Yagi

Dagbok frå eit tomrom

Oversatt av Ingvill Kjærstein

Samlaget 2026, 184 sider

Veien er ikke nødvendigvis kort fra en sterk idé til en sterk roman. Det er sant, mange virkelig sterke romaner – ta Dag Solstads gullrekke fra 1990-tallet – springer ut av enkle ideer og bilder, men deres høye kvalitet handler vel så mye, ja, mer, om hvordan ideen er løst. Tanken sirkler i meg etter å ha lest Ingvill Kjærsteins etter hva jeg kan forstå svært solide oversettelse av japanske Emi Yagis kritikerroste og prisbelønte debutroman «Dagbok frå eit tomrom» (opprinnelig utgitt i 2020), en roman som gjentatte ganger har vekka den verste følelsen en kritiker kan kjenne underveis i et verk: kjedsomhet.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn

Bla, bla, bla

Samlemani

En ode til bokhylla.

Elise By Olsen (Skribent)

Bokhylla mi strekker seg langsetter en terrakottafarget, bulkete murvegg. Skjevhetene skyldes at blokka ble bygd av amatører i den storstilte boligbyggingen etter krigen. Etter politisk kamp ga kommunen gamle tomter, slik som her, innerst ved inngangen til marka, ikke langt fra fabrikkene og industriarbeidsplassene, til arbeiderfamilier som gikk sammen og bygde husrom med sine egne never. Man blandet sement med sand og denne porøse betongen skiller seksjonene og etasjene i blokka og gjør at lydene, fra barnegråt til operasang, reiser rundt i blokka. Bokhylla er lilla og står mot et vindu med trær ut forbi. Trærne rasler, bladene blafrer, og jeg lurer på om papiret vil trives tett på den norske skogen. Trykksakene fyller bokhylla til randen, og representerer meg, den grådige samleren.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn