Helle Helles eiegode, men ubehjelpelige Hafni er blitt litteraturens triste klovn.
Foto: Mikkel Carl
Helle Helle
Hey Hafni
Oversatt av Trude Marstein
Forlaget Oktober 2026, 189 sider
Mens jeg leste danske Helle Helles siste roman «Hey Hafni», søkte jeg på Internett etter dette merkverdige personnavnet, Hafni, og lærte av selveste Store norske leksikon at Hafnia er det latinske navnet på København (opprinnelig bare Havn). Dermed har Helle med to små ord pekt i retning av det danske, det engelske (hey!) og det latinske – kort sagt, mot språk, og nettopp en pussig, uutgrunnelige språklek er denne snodige romanens fremste særtrekk. I årets roman har nemlig Hafni – som Helle-entusiaster vil huske fra «Hafni forteller» fra 2024, der hun, nyskilt, farter Danmark rundt på jakt etter højtbelagte smørrebrød – reist til det sørlige Storbritannia, nærmere bestemt badebyen Brighton. Hafni bader imidlertid ikke, men dansken hennes (eller i vårt tilfelle norsken, i Trude Marsteins lommekjente oversettelse) får skubbet seg mot det engelske i alt fra trøbbel med konsonantopphopningen i crisps og months til flørt med en butikkekspeditør gjennom utveksling av bruddstykker fra Beatles-låta ‘Hello Goodbye’. Når en mann blir omtalt som «our Billy» av foreldrene, blir Our Billy navnet hans i boka. Alt her er skakt og rart, og ofte tar prosateksten avstikkere inn i nonsensdiktsjangeren:
I sin håpefulle bok viser Siri Erika Gullestad psykoanalysens relevans for samtida.
Daniel Willumstad Gunstveit
På divanen: Også psykoanalysens historie belyses i Gullestads bok. Foto: Cooper Hewitt, Smithsonian Design Museum/Wikimedia Commons
Siri Erika Gullestad
Vanlig ulykkelig. Psykoanalysen om et friere liv
Dreyers forlag, 2026, 216 sider
Psykoanalysen har helt siden den ble utviklet vært uløselig knyttet til kulturen – i motsetning til for eksempel kognitiv atferdsterapi, alle effektiviseringsbyråkraters foretrukne behandlingsform. Til gjengjeld har den vært preget av et til dels ugjennomtrengelig (og tidvis litt pompøst) språk, som gjør teorien mindre allment tilgjengelig enn de kognitive datamaskinanalogiene for menneskesinnet. Dette har nok også gitt psykoanalytisk orienterte terapeuter et noe eksotisk preg som er lett å latterliggjøre, noe (den kognitivt orienterte) podkastpsykologen Lars Dehli gjorde i et intervju i fjor, hvor han hevdet at mange psykoanalytikere er «faglig forkvaklet». Nå var nok dette mest ment som en litt umoden provokasjon fra evig spissformulerte Dehli, men jeg tror likevel han bringer en utbredt fordom frem i lyset – for er egentlig psykoanalysen faglig og samfunnsmessig relevant i 2026?