Hvis du visste at en fotograf skulle komme på besøk for å avfotografere deg ved arbeidsbordet ditt, hva ville du ha satt fram på bordet, for å vise hvem du er? Eller hva ville du ha fjernet, for ikke å vise for mye? Ville du ha latt alt stå som vanlig? Notisredaksjonen kunne ikke la være å beundre den finlandssvenske forfatteren Monika Fagerholm, avbildet på side 7 i det mest usminkede skriveværelset vi har sett på en stund. Her står arbeidet i fokus; om det blir mange ledninger, får det så være. Sånn blir man en stor forfatter.
Helle Helles eiegode, men ubehjelpelige Hafni er blitt litteraturens triste klovn.
Foto: Mikkel Carl
Helle Helle
Hey Hafni
Oversatt av Trude Marstein
Forlaget Oktober 2026, 189 sider
Mens jeg leste danske Helle Helles siste roman «Hey Hafni», søkte jeg på Internett etter dette merkverdige personnavnet, Hafni, og lærte av selveste Store norske leksikon at Hafnia er det latinske navnet på København (opprinnelig bare Havn). Dermed har Helle med to små ord pekt i retning av det danske, det engelske (hey!) og det latinske – kort sagt, mot språk, og nettopp en pussig, uutgrunnelige språklek er denne snodige romanens fremste særtrekk. I årets roman har nemlig Hafni – som Helle-entusiaster vil huske fra «Hafni forteller» fra 2024, der hun, nyskilt, farter Danmark rundt på jakt etter højtbelagte smørrebrød – reist til det sørlige Storbritannia, nærmere bestemt badebyen Brighton. Hafni bader imidlertid ikke, men dansken hennes (eller i vårt tilfelle norsken, i Trude Marsteins lommekjente oversettelse) får skubbet seg mot det engelske i alt fra trøbbel med konsonantopphopningen i crisps og months til flørt med en butikkekspeditør gjennom utveksling av bruddstykker fra Beatles-låta ‘Hello Goodbye’. Når en mann blir omtalt som «our Billy» av foreldrene, blir Our Billy navnet hans i boka. Alt her er skakt og rart, og ofte tar prosateksten avstikkere inn i nonsensdiktsjangeren:
