Siri Erika Gullestad

Vanlig ­ulykkelig. Psyko­analysen om et friere liv

Dreyers forlag, 2026, 216 sider

Psykoanalysen har helt siden den ble utviklet vært uløselig knyttet til kulturen – i motsetning til for eksempel kognitiv atferdsterapi, alle effektiviseringsbyråkraters foretrukne behandlingsform. Til gjengjeld har den vært preget av et til dels ugjennomtrengelig (og tidvis litt pompøst) språk, som gjør teorien mindre allment tilgjengelig enn de kognitive datamaskinanalogiene for menneskesinnet. Dette har nok også gitt psykoanalytisk orienterte terapeuter et noe eksotisk preg som er lett å latterliggjøre, noe (den kognitivt orienterte) podkast­psykologen Lars Dehli gjorde i et intervju i fjor, hvor han hevdet at mange psykoanalytikere er «faglig forkvaklet». Nå var nok dette mest ment som en litt umoden provokasjon fra evig spissformulerte Dehli, men jeg tror likevel han bringer en utbredt fordom frem i lyset – for er egentlig psykoanalysen faglig og samfunnsmessig ­relevant i 2026?