Mange, sågar enkelte i dette magasinets redaksjon, rynker på brynene når jeg bekjenner min kjærlighet til Frode Øverlis «Pondus». Hvorfor? Det virker som om stripeserien etter hvert er blitt et slags synonym for dårlig smak eller et fossil fra fortiden – og ikke helt uten grunn. Men når Øverli nå, etter 30 år, har beslutta å legge sin bleikfeite hyssing på hylla, blir jeg påminna om hva «Pondus» var for meg da jeg, på vei ut av barndommen og inn i det tornete landskapet som heter Puberteten, konverterte fra Donald og min søsters Nemi-blader og til det særegne kunstverket som Øverlis univers utgjør.