«Spikk! Spikk! Spikk!» de roper rundt meg, og jeg spikker. For hvert drag over treskaftet kjenner jeg at det syder og koker bak øynene mine. Og foran meg danser kniven over det som begynner å ligne på … Vel, kanskje var det slik at for hver flis som fløy, var det som om også noe inni meg forsvant. Tynnere ble spikkeemnet, og tynnere ble sjelen min.