Mellom 1884 og 1885 møttes de viktigste vestlige maktene i Berlin for å avgjøre hvordan de skulle dele Afrikas landområder seg imellom. Sammenkomsten ble kjent som «Berlinkonferansen» eller «Kongokonferansen». Det manglet ikke på oppbyggelige taler om å frigjøre disse landene fra slaveri og tilbakeståenhet og skaffe dem fremskritt og frihet. Sluttresultatet var imidlertid en konsolidering av fase to av den europeiske kolonialismen, som varte frem til 1970-tallet, da de portugisiske koloniene i Afrika (de siste som tilhørte en europeisk makt) omsider fikk sin uavhengighet. I denne perioden på nesten hundre år visste afrikanere og asiater godt hva europeisk «fremskritt og frihet» egentlig betydde – nemlig plyndring av rikdommene deres, folkemord, administrative massakrer og kolonial ydmykelse. Altså det samme som de europeiske maktene hadde bedrevet århundrer tidligere i Amerika, da europeisk lov for første gang ble tvangsinnført som global lov.