Miller mener ut fra lovmaterialet at den norske kongen var sterkere enn den svenske og danske, fordi de fikk innført flere ubotamål, tok større andel av bøtene og fikk minst mulig motiv inn i vurderingen av alvorlige lovbrudd. De norske lovene var imidlertid langt mindre opptatt av å spesifisere hvilke hjemmeforhold som skulle lovreguleres. Det kan derfor være grunn til å tro at norske konger hadde lavere ambisjoner enn sine skandinaviske kolleger om virkelig å gripe inn i hjemmesfæren. Det passer også godt med at norske konger i senmiddelalderen hadde en nokså tilbaketrukket rolle i styringen av Norge, der lokalsamfunnene i stor grad styrte seg selv under det som er blitt kalt bondekommunalismen.