Jeg har en venn som spilte i Schillers «Maria Stuart» for lenge siden. Det var Ingmar Bergman som var regissør den gangen, og det er nok virkelig noe eget ved å spille en kvinne som snart skal miste hodet og som iherdig prøver å «beholde hodet på», som forfatteren Anders Ehnmark skriver. Min venn skuespillerinnen var akkurat i ferd med å fråde mot lord Burleigh (som hadde gitt henne dødsdommen) da rommet plutselig vred seg i en halv omdreining og brått skalv, slik det kan gjøre i sterk angst, et anfall av eksistensiell svimmelhet. Hun ble stående og stirre inn i mørket på sidescenen, og som i et mareritt så hun alle skuespillerne som hadde befunnet seg der før henne, i Mariacellen. De sto der i mørket og kikket på henne, helt tause, med øynene vidåpne av skrekk: Tora Teje, Signe Hasso, Gunnel Lindblom, Vanessa Redgrave, Katharine Hepburn. Hun hadde kommet til å åpne den døra som ingen skuespillere (eller mennesker) får åpne, døra til skrekken, den som alltid fins der under alt annet. Burleigh durte videre et sted i rommet bak henne. Min venn forlot teatret kort etter dette, og skulle bare komme tilbake som regissør lenge etterpå.