Ti dager etter at jeg ble født i 1987, stod Gro Harlem Brundtland i London og la frem FN-rapporten vi kaller «Brundtlandrapporten». Det var et omfattende dokument som for første gang ga en bred analyse av situasjonen for klodens miljø og klima. Rapporten hadde en enkel konklusjon: verdens folk bruker verdens ressurser raskere enn de kan regenereres. Rapporten hadde også en løsning; en overgang til «bærekraftig utvikling», der dagens forbruk ikke skal gå på akkord med fremtidens behov. Rapporten avsluttet med en advarsel om hva som ville skje om en slik omlegging ikke fant sted: