Varma opp med dada
Fez, pipekrage, javel, javel, javel.

Konserter spilt av venner, kan være en lidelse, i hvert fall reint musikalsk. Samtidig er det fint å stille opp for folk man er glad i, og det veier som regel opp for at tenorene i blandakoret høres ut som 14-åringer i stemmeskiftet, eller at trommisen i indiebandet er litt for langt fra metronom. Aller best er det imidlertid når konserten er så bra at man ikke hadde trengt å kjenne noen for å like den.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn

