Du kan bla til neste sideBla med piltastene
Essay

Grådige, grusomme

Tore Skeie skriver historie ovenfra, men med mesterlige skildringer på bakkeplan.

Nådestøtet: Benediktinermunken Matheus Parisiensis’ gjengivelse av slaget ved Stamford Bridgte i 1066, der Harald Hardråde ble drept i kamp mot den engelske kongen Harold Godwinson. FOTO: WIKIMEDIA COMMONS

Lenge er Tore Skeies «Hardråde», historien om Harald Sigurdsson, et helteepos. Haralds femten år i utlandet etter slaget på Stiklestad, i tjeneste hos noen av periodens mektigste fyrster, med suksessrike oppdrag i krig ved Svartehavet og Middelhavet, ligner få nordmenns liv. Også hans samling av folkene i et land­område etter hvert kjent som Norge, er unik. Likevel skriver Skeie i høstens bok at grunnleggelsen av olavskulten, som hans forrige bok «Hvitekrist» leder fram til, framstår «som det viktigste som hendte i norsk historie i hele denne tidsalderen». Olav Haraldsson kåres til helgen og kalles etter hvert «Norges evige konge». Indirekte stiller høstens bok, «Hardråde», spørsmål som ikke er mindre aktuelle nå: Hvilken makt råder? Hva slags rett? Hvilken verdensorden får overtak som følge av krig?

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen