I helga passet jeg hund. Hunden til min mor og far, vel å merke. Han heter Milo. På søndag ble han fem år, så jeg har jo lært ham å kjenne med tida. Og han er verdens fineste hund – hvite krøller, dype, brune øyne. Oppmerksomhetssyk og kosete. Han kryper opp i sofaen (den ene sofaen han får lov å krype opp i) mens man ser på tv og legger seg i armkroken. Han skjønner hvis noen er lei seg – og trøster deretter. Han elsker å leke. Og er sjukt rampete.