Det er en dag under oppholdet mitt i Norge for ikke så lenge siden, som jeg aldri vil glemme. Den var egentlig kald og grå, men det spilte ingen rolle. Vi møttes alle fire – Anneliese og Roy, og min kone Anna og jeg – ved inngangen til Vigelandsparken, og gikk en tur med Roy som ledsager. Han hadde nettopp gitt ut en fortelling, «På randen av Vigeland», i bokform – og for en perle av en bok. På under hundre sider trer hele hans fortellerkunst frem, uten store armbevegelser, forfengelighet eller patos. Han kunne fortelle oss om Vigelands kunst, om symbolene og tankene bak de enkelte statuene, men også om arbeiderne, de som faktisk måtte hugge selve monolitten, år etter år på stillas bak et telt, med verktøyet sitt og kaffekrusene sine. Samtidig fortalte Roy oss en familiehistorie – historien om morens mystiske tannlegetimer. Ingen av disse ulike dimensjonene i fortellingen kom til kort, og alle kunne gjenoppstå en ettermiddag i denne så anakronistiske parken.