Du kan bla til neste sideBla med piltastene
Teater

To sjølvmedvitne menn

Sjølv «stabile geni» må stundom gi tapt for lokal ekspertise. Og også umake par kan bli nære venner.

KULTURKOLLISJON: Trass i at losen Nordhuus (Roger Opdal Paulsen) og Keisar Vilhelm II (Olaf Leiro Galicki) på alle vis var eit umake par, fann dei noko hos den andre. FOTO: LARS SOLBAKKEN

Keiserlosen

Nordland Teater, Brønnøy samfunnshus

Av: Hanne Brincker og Ketil Kolstad

Regi: Terje Ranes

Scenografi og kostyme: Mariann Rostad 

Maskør: Eva Sharp 

Lysdesign: Johan Haugen

Lyddesign: Thomas Hammer

Med: Roger Opdal Paulsen og Olaf Leiros Galicki

På ei kunstutstilling i Berlin såg den tyske keisaren Vilhelm II (1859–1941) eit måleri frå Digermulen og bestemte seg for at dit skulle han. Det blei starten på den nordnorske masseturismen, og frå 1889 og fram til verdskrigen braut ut sommaren 1914, vitja Vilhelm Norge kvart år med lystyachten sin «SMY Hohenzollern». Til det trong han ein god los. Valet fall på Johan Martin Pareli Nordhuus (1849–1923). Det skulle utvikle seg til eit 25-årig vennskap mellom ein av verdas mektigaste monarkar og ein røsleg los frå Brønnøy på Helgelandskysten. Forholdet deira var godt kjend i samtida og blei omtala i presseartiklar over heile verda. I 1935 skreiv Lars Hansen boka «Keiserlosen», og i desse dagar kjem ei ny bok, «Hohenzollerns siste los», skriven av Tor Erlend Nordhuus, keisarlosens oldebarn.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen