«De spiser av skogene mine», det tenker jeg stadig vekk, mest fordi utsikta fra terrassen for tida er et slags landskap med gravemaskiner, det vil si, de bygger ny sykkelvei utafor hos meg, arbeidene vekker meg klokka sju selv når jeg har fri, brrrrrkkk!, svinger med kjeftene og bråker mens jeg lager middag og magen min rumler sammen med dem, brrrrom og ikke minst rrrrRRRRRR, nekter meg å sove selv om hele dagen skulle være min, tygger hestehovene om til rød asfalt og stenger for utsikta jeg egentlig har til elva, heldigvis kan jeg fortsatt høre den når anleggsmaskinene har tatt kvelden, surkl-surkl flyter den stille bak der et sted, på vindstille netter kan jeg sovne til lydene fra elva, det er deilig, men jeg får bare sove til fuglene våkner, de våkner før gravemaskinene igjen, hele sommeren har fuglene vekka meg i fire-fem-tida om morgenen, med sine pip og krrroo, hva er er det egentlig de vil si meg?, da går jeg alltid ut på terrassen og gir solsikkene en nattlig runde vanning, fem liter, mens jeg står der med kanna prøve jeg å plystre tilbake til fuglene og late som om jeg snakker deres språk, piiiiip-ip-ip kra-kra-kra piiiiip, jeg tror ikke de enser det engang, jeg høres i hvert fall ikke ut som noen fugl de kjenner, ingen klok pelikan eller vadefugl i alle fall, antakelig bare enda en dum ape, så jeg gir opp, går og legger meg igjen og prøver å sove til anleggsarbeidene starter klokka sju, fånyttes, jeg ender ofte med å lese, spiller høy musikk med øreklokker og prøver å følge med på boka samtidig, ofte klassisk, i hvert fall noe uten tekst, Bach, Beethoven, Rakhmaninov, Sjostakovitsj, men ikke Schumann, aldri Schumann når jeg ligger i senga, uansett går det ikke an å lese sånn, jeg bare følger ordene med et halvt øye som om de var skrevet på enda et språk jeg ikke forstår