Jeg kan ikke si jeg har grønne fingre, jeg har vel aldri passa planter som ikke var laga av plast, eller hadde jeg forresten kanskje en kaktus da jeg var liten?, husker ikke, men i år har jeg neiggu endra mønster, for i midten av mai planta jeg mine første solsikker på terrassen, på frøpakka sto det at de kan bli fem meter høye, det håper jeg ikke, da stikker de helt opp til naboen, jeg veit ikke hvem som bor der engang, kanskje vokser de seg enda høyere og opp til neste nabo, kanskje får alle andre til slutt mer glede av solsikkene mine enn jeg sjøl får, det tør jeg ikke tenke på engang, jeg som har vært flink og pliktoppfyllende og vanna dem omtrent hver dag, nesten, jeg var på en liten tur på fjellet i juli og da fikk de ikke vann på tre dager, og sola steikte byen som en illsint gud, og jeg som egentlig håpte på litt vennlig regn, hjemme i hvert fall, på fjellet beit myggen og knotten og kleggen og fanden i solsteika, men det var flott likavæl altså, det var det, jeg leste en masse bøker, sa «mø» til kyrne og «bæ» til sauene, og solsikkene hadde ikke visna fra meg da jeg kom hjem, faktisk sto de og raga enda høyere enn før, jeg vanna dem i panikk så snart jeg var hjemme, det er godt og vel tre uker sia, nå er de enda høyere enn det igjen, jeg håper de blomstrer før de har blitt høyere enn meg, er de kanskje det allerede?, jeg er fa’n ikke sikker, faktisk, jeg håper i hvert fall at de blomstrer før de stikker av og hilser på naboen, om de gjør det, eller i hvert fall før de visner eller dør på andre måter, da det blåste som verst for noen uker sia trodde jeg faktisk vinden skulle kverke dem, brekke stilkene tvert i to og la meg sitte ensom og solsikkeløs tilbake, men nei, mine grønngule barn sto faste og sterke i stormen, og enda større og høyere og sterkere og gulere og modigere skal de bli når de blomstrer, det kan ikke være lenge til nå