«Oh my GOD there’s a bee! Seriously! Helt seriøst.» Når jeg smugkikker over bokkanten og utover en av Oslos badeperler, ser jeg at det ikke er Fetisha Williams, som ved å være halvt amerikaner kommer unna med å avle språket sitt på reinspikka L.A. og klingende grovt Oslo vest (selv om hun er fra Fredrikstad). Nei, «Miss Seriously» viser seg å være en hvem-som-helst bikinibabe i starten av her twenties og annenhver leddsetning that comes out her mouth er the purest american. Uten å si det med ord forteller hun meg at hun er oppvokst med Tiktok og The Kardashians som brød og crack (en hel verden unna min egen, der MSN og sporadiske episoder med «One Tree Hill» på TV Norge eksisterte som snekne sukkertøy). Bien flyr videre fra Miss Seriously og hennes bikinibabe-BFF til andre blomster, og Miss Seriously fortsetter der hun slapp: «Jeg skjønner ikke at folk som hører på jazz tar seg selv så seriøst, they are just so arrogant, like so pretentious. Og even more the ones that play jazz, stol på meg, jeg vet. Som om de har en grunn til å tro de er bedre enn andre musikere, liksom. Elitisme! That’s what it is.» Seriøst? tenker jeg. «Seriously», understreker hun. Senere den dagen stiller grand­onkelen min meg til veggs: Hvorfor står det SALE i butikkene når det er salg – hvorfor står det ikke SALG, insisterer han, og belemrer meg i samme slengen med ansvaret for å svare for en generasjon jeg ikke er en del av. Gapet mellom millennials og Gen Z har tross alt aldri vært større, til tross for løvetenner som Fetisha Williams som presser seg gjennom den verbale asfalten og sprer seg som ugress. Grandonkelen min reagerer sterkt på at nordmenn mister språket sitt. Selv er han svensk arbeidsinnvandrer. Etter 30 år med «Språkteigen» (hvil i fred) har han akkurat nå en genuin undring over hvor det er blitt av Språkrådet, for han tar dette med språkdød veldig seriøst. Seriously.