Den pågående konflikten mellom Israel og Iran er ikke en kamp mellom godt og ondt – men en blodig maktkamp mellom to autoritære regimer. Begge har i årevis bidratt til vold, undertrykkelse og ustabilitet i regionen. For vanlige mennesker – arbeidere, kvinner, ungdom og minoriteter – betyr denne krigen bare mer død, fattigdom og undertrykkelse.
Allerede abonnent? Logg inn
«Før var jeg redd for HF-gutter. I dag er de redde for meg.»
— Maria Kjos Fonn til Universitas
Allerede abonnent? Logg inn
Israels angrep på ulike mål i Iran er et åpenbart brudd på folkeretten. Norske medier og politikere er ikke så flinke til å påpeke dette i den løpende dekningen av saken. Bombingen av hovedkontoret til Irans rikskringkaster 16. juni har dessuten en annen dimensjon som bør tydeliggjøres. Det er alvorlig å angripe journalister og medieinstallasjoner, selv om de er underlagt et totalitært prestestyre. Bombene som treffer, skiller ikke mellom systemlojale og systemkritiske journalister, og slike sivile installasjoner er uansett beskyttet av Genèvekonvensjonene. I tillegg gir FN-resolusjon 1738 fra 2006 et særskilt vern av medier og journalister. Betegnede nok skrev Sidsel Wold på Facebook dette etter angrepet: «Israel har angrepet tv-stasjonen IRIB, der jeg var nesten hver dag under opprøret i 2009. Stor arbeidsplass, der slett ikke alle støttet regimet. Selv om jeg rapporterte om demonstrasjonene mot regimet, hjalp de meg med å komme på luften hver dag.»
Allerede abonnent? Logg inn