I det innflytelsesrike essayet «L’Animal que donc je suis» (Dyret som jeg derfor er) fra 1997 utfordrer Jacques Derrida den vestlige filosofiens tendens til å redusere alle ikke-menneskelige vesener til kategorien «dyr». Her hevder han blant annet at kunsten og litteraturen ofte gjør dyrene til symboler og underspiller deres egenrådighet. Slik unngår vi – menneskene – å anerkjenne at dyr antagelig opplever verden på et mylder av måter vi ikke fullt ut kan fatte.