Du kan bla til neste sideBla med piltastene
Essay

Larmen og nåden

Flannery O’Connors bråkete univers er fylt av blinde og døve, falske profetar og struttande påfuglar.

HÅP ER DEN GREIA MED FJØR: På eit tidspunkt hadde Flannery O’Connor over førti påfuglar på garden Andalusia. Her står ho i oppkøyrselen saman med to av dei. FOTO: JOE MCTYRE, AP/NTB

Flannery O’Connor ville ha fylt 100 år i år, og tanken på at ho kunne ha levd i dag, fyller meg med forvirring og fascinasjon. Eg ser henne for meg i ein pause mellom skriveslaga på loftet i Andalusia, det ærverdige plantasjehuset i Milledgeville, Georgia som ho delte med mora i siste del av livet. Ho stig ut på trammen i stramme sko, med blomstrete kjole og katteauge-briller, stør seg til krykkjene og stotar ned trappa, snakkar litt med to påfuglar som går forbi: Heehaw, heehaw! Eee-ooo-ii, eee-ooo-ii! Ho stig mursteinstrappa opp att til den innebygde verandaen, set seg til å gynge i ein korgstol; grublar vidare på lagnaden til eit gudsord frå landet, ein falsk profet, ei gamal bondekone ho skriv om. Kanskje har ho eit glas limonade i handa, ein kjeks eller sigarett mellom fingrane – men at ho skulle drage fram ein smarttelefon og sjekke illevarslande nyhende i Elon Musks maskinalder, i Donald Trumps tidsalder, i larmen og harmen frå vår tid? Kva ville ho ha sagt og gjort, kva hadde ho tenkt og trudd – kva slags bøker ville ho ha skrive?

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen